Hva er egentlig inkluderende kroppsøving?

Inkludering er et kjennetegn ved god undervisning. Alle skoler og lærere forventes å jobbe for å gjøre undervisningen mer inkluderende. Men hva betyr det egentlig?

Gro og Øyvind holder foredrag
Forfatterne Gro Rugseth og Øyvind Standal. Foto: Andreas B. Johansen

– Poenget med inkludering er ikke først og fremst at det skal være et tiltak for elever med spesielle behov. Det handler om å legge til rette for forskjellighet uten at noen grupper markeres som problematiske, forklarer førsteamanuensis Øyvind Førland Standal ved Seksjon for kroppsøving og pedagogikk ved Norges idrettshøgskole.

Sammen med kollega Gro Rugseth, førsteamanuensis ved samme seksjon, har han skrevet boka Inkluderende kroppsøving. Boka er en samling artikler som presenterer kunnskap fra både teori, forskning og praksis i kroppsøvingsfaget.

Det finnes etter hvert en god del forskning på inkludering og ekskludering i kroppsøvingsfaget. På den andre siden finnes det et vell av forslag, erfaringer og ide-/øvelsesbanker for kroppsøvingslærere. Forskningen oppleves ofte som distansert fra praksisfeltet, mens idebankene gjerne er veldig generelle.

– Vårt mål har vært å ta et konstruktivt perspektiv som setter ord på noen av de tingene lærerne må reflektere over når de skal planlegge og iverksette aktiviteter på en inkluderende måte, sier Standal.

Idrettslogikken gjør kroppsøving mindre inkluderende

Forfatterne av boka sier altså ikke at kroppsøvingslærerne skal slutte med tradisjonelle idrettsaktiviteter for å bli mer inkluderende. Faktisk handler ikke boka om hvilke aktiviteter som bør praktiseres i det hele tatt, men hvordan man praktiserer dem.

– Kroppsøving er et populært fag som mange liker, og veldig mye er veldig bra. Men vi ønsker at lærerne skal tenke litt mer over hva som skjer om vi er litt mer fleksible og har litt videre rammer for hvordan en aktivitet blir gjennomført. Ville kanskje flere føle seg hjemme i kroppsøvingstimen?, spør Standal.

Idrettslogikkens natur er at den skaper vinnere og tapere. Noen er gode, andre er dårlige, sett i forhold til ganske snevre standarder. Øyvind Standal trekker fram Arne Næss’ måte å spille tennis på som et godt eksempel på hvordan man kan gjøre klassiske idrettsaktiviteter annerledes.

– Næss spilte gjerne tennis med mange baller. Målet var ikke å slå motstanderen, men å holde ham i spill. Reglene skapte ikke en vinner og en taper, og spillerne kunne bruke flere egenskaper enn klassisk tennis tillater.

Bokens omslag med teksten "Inkluderende kroppsøving"

Foto: Andreas B. Johansen

Kroppsøvingslærerne tilhører en motorisk elite

Mange kroppsøvingslærere har selv aldri erfart vanskeligheter med å være med i fysiske aktiviteter. Standal omtaler dem gjerne som en motorisk elite. Da kan det være vanskelig å tenke seg hvordan det føles å ikke passe inn i kroppsøvingsfaget.

– Vi ønsker å gjøre fremtidens lærere mer bevisst på grupper som lett kan føle seg ekskludert i en tradisjonell kroppsøvingspraksis. Spesielt snakker vi om fire kategorier i boka: funksjonshemming, kjønn, etnisitet og overvekt. Vi prøver også å problematisere disse kategoriene. Det er for eksempel viktig å forstå at det å ha en funksjonshemming ikke nødvendigvis medfører at man trenger ekstra hjelp. Elever som er kategorisert som overvektige kan både ha interesse for og stor kompetanse i å bevege seg, sier han.

Standal mener flere bør jobbe seg forbi ryggmargsrefleksen som sier at inkluderende kroppsøving for eksempel betyr at lagidrett er uaktuelt.

– Visst kan man praktisere lagidrett! Men lærerne bør reflektere over hvordan man kan gjennomføre aktiviteten så flere kan være med. Læreplanen sier at elevene skal øve på ferdigheter i ballspill, men ingenting om hvilke ballspill eller hvordan disse skal praktiseres. Det finnes mange gode alternativer, og det er ikke læreplanen som setter begrensningene her, forklarer forfatteren.