Tanker i natten

Jeg sitter i teltåpningen og lytter til svarttrosten og tenker at Paul McCartney i The Beatles, må ha sittet slik da han skrev sangen "Black bird".

Friluftsliv-studenter på tur. Foto: Thomas Vold

Lyden av alarmen fra mobiltelefonen drar meg ut av søvnen, jeg forsøker å finne telefonen som alltid ligger på nattbordet ved siden av sengen min, men jeg får liksom ikke armen ut av "dyna" - hva skjer?? I halvsøvne går det opp for meg at jeg ligger i soveposen og er på telttur med studenter fra Årstudiet i Friluftsliv, i Færder nasjonalpark. Etter å ha fiklet med glidelåsen i og slått av den grusomme alarmen, gjenvinner jeg balansen i tilværelsen. Jeg blir liggende å lytte til stillheten i natten, en stillhet som ikke består i fravær av lyd (Faarlund, 1992), men av ensomme, trøtte, lavmælte stønn fra dønninger som bryter mot land langt der ute på de ytterste skjærene.

Jeg finner fram thermokoppen med varm kakao som jeg lagde 4 timer tidligere, og kjenner hvordan varmen og den søte smaken av sjokolade brer seg i munnen. Det er sikkert ikke mer enn 2-3 plussgrader ute, og det gjør godt med varm drikke. På utpust etter en stor slurk, blir jeg blendet av lyset fra hodelykten som reflekterer i "frostrøyken" i naten. Ute av teltet kjenner jeg hvordan den fuktige natteluften legger igjen en tynn hinne av dugg på hender, ansikt og alle steder der bar og varm hud møter den kalde natteluften.

På vei fra leirplassen og ned til stranden, et velrettet steinkast fra der studentene har satt opp sine telt, streifer lyset fra hodelykten forbi et tre som fanger min oppmerksomhet. I lyset fra hodelykten skinner treet som om bladene var laget av sølv. Jeg stopper opp og blir stående å betrakte sølvtreet, og tenker at dette treet ville jeg neppe blitt oppmerksom på i dagslys - Natten og lyset fra lykten får andre sider ved naturen til å tre fram, natten gjør den kjente leirplassen til et "nytt" og annerledes sted. Lyskjeglen fra lykten lager små "hull" i mørket, små vinduer inn i sider av naturen som får det "kjente" til å framstå på nye og ukjente måter.

 

Et telt i natten.

Et telt i natten. Foto: Thomas Vold

 

Nede ved stranden ser jeg at studentene er i gang med å pakke båtene sine. De jobber med rolige bevegelser, i stillhet, uten at noen har fortalt dem at det skal være slik. Jeg har padlet mange natt-turer med studenter gjennom årene som friluftslivslærer, og det slår meg at det alltid blir en slik rolig stillhet i det studentene foretar seg om natten. Hva er det med natten som gjør at vi intuitivt "skjønner" at vi skal være stille og beveger oss rolig? Kan det være at nedsatt synsevne i mørket, forsterker andre sanser? at snakk blir støy? jeg tenker på dette mens jeg pakker min egen båt, og synes at lyden av åren som treffer den hule kajakken er bråkete.

Jeg klarer ikke helt å bli kvitt tanken om at andre sanser blir mer skjerpet, mer følsomme om natten, men har egentlig ikke tid til å stå slik å fundere, studentene ligger alt klar i flåte på vannet, men jeg klarer allikevel ikke å la vær å kjenne etter, og blir var lukten av råtten tang, vått gress og salt hav. Når jeg først kjenner etter blir lukten nesten påtrengende, og jeg får fram indre bilder fra barndommen fra st.Hans-feiringer ved sjøen, da vi fikk lov til å være lenge oppe - da luktet det slik som nå. Rart hvordan lukt og minner henger sammen og bringer til live følelser eller stemninger fra de innerste årringene av en selv.

Etter å ha organisert studentene slik at alle har en de skal holde "hviske-kontakt" med, slik at alle blir sett og tatt vare på, leder jeg gruppen ut i åpent farvann. Kompasskursen er satt til 40 grader, en brytning mellom mørk himmel og bekmørkt land skaper en kurvet linje der høyeste punkt ligger på kursen. Jeg fester blikket mot høysete punkt på denne skjøre linjen i natten og kjenner hvordan båten glir gjennom vannet. Med jevne mellomrom snur jeg meg for å telle hodelykter; 2, 4, 6 ....14, 16 "alle mann alle". Lysene fra hodelyktene er alt jeg ser når jeg snur meg, de duver liksom i mørket bak meg, som en flokk rastløse sjeler som jager meg gjennom natten, det hele virker en smule surrealistisk og jeg tenker med meg selv at dette er helt vilt!

 

Padling i mørket.

Padling i mørket gir nye opplevelser. Foto. Thomas Vold

I sundet mellom Midtre og Vestre Bolærne, også kalt Jensesund, samler jeg båtene og vi danner en flåte. Vi ligger i den enden av Jensesund som åpner seg mot Oslofjorden i Nord-øst. Jeg ber alle studentene slå av hodelyktene og vi blir liggende rolig og lar øynene venne seg til mørket. Det er rart å være så mange samlet på vannet i stillhet, det oppleves nesten litt pinlig og jeg kjenner på et behov for å skulle si noe, som f.eks.; -er det ikke fint og stille, -se på dagen som fødes i Nord-øst der himmelen har fått et svakt skjær av lyst blått. Men jeg holder kjeft og tenker på Freedman Tilden (1957), sitt ordtak; "painting the lilly". Tilden var opptatt av at en som formidler av natur (guide, friluftslivlærer eller veileder), må vite når en skal snakke og når snakk blir overflødig, eller bidrar til å redusere opplevelse og læring. I stillheten som oppstår i flåten blir vi oppmerksom på lyder som ellers ville blitt borte i prat, oppmerksomheten retter seg på en måte utover, og ikke mot sidemannen. Kanskje er det denne utover-rettetheten som gjør at situasjonen oppleves som klein? En slik "stille-sammen-situasjon" er liksom så uforutsigbar, alt kan skje? Vi hører en svak lyd av en lastebåt som beveger seg nordover mot Oslo, men den klippes brått av, i det en tjeld blitt var oss og flyger opp fra sitt natteleie på et skjær like ved, skarpe toner gir gjenklang i fjellveggene som omkranser Jensesund og triller nærmest synlig innover sundet.

 

Jeg gir studentene beskjed om å fortsette med å la hodelyktene være av, blåskjæret i himmelen mot nord-øst gir nokk kontrast til at det går å telle studenter. I det vi setter første åretak, utbryter en av studentene; -Hei se, det gnistrer i vannet! Havet er fullt av morild som blinker som små neongrønne stjerner når padleåren skaper bevegelse i vannet. Jeg forteller studentene at morild er et lite selvlysende plankton som ikke er synlig for oss om dagen. Det slår meg igjen hvordan det å la vær å prate, bruke hodelykt og slå av hodelykt, får nye sider ved naturen til å tre fram. Vi hadde padlet i en time i morild uten å vite om at det var der. Vi måtte slå av hodelyktene for å kunne oppdage dem, vi måtte bevege oss ut av det vante for at noe nytt skulle få tre frem for oss.

I siste del av turen i natten, padler vi mørklagt i "gnistregnet" fra morilden som blinker i åretak og kjølvannet etter båtene. Vi slår leir i Nordvika på Østre Bolærne til lyden av svarttrosten som holder en fantastisk velkomstkonsert, toner triller langt utover havet når vannet ligger stille. Jeg sitter i teltåpningen og lytter til svarttrosten og tenker at Paul McCartney i The Beatles, må ha sittet slik jeg gjør nå og lyttet til en svarttrost da han skrev sangen "Black bird";

"Blackbird singing in the dead of night
Take these broken wings and learn to fly
All your life
You were only waiting for this moment to arise"