Hindrer hierarkisk tenkning utvikling, lidenskap og talent?

Vi hører ofte at unge, talentfulle idrettsutøvere ikke lenger er sultne nok, og at de ikke er bevisste på hva som skal til for å kunne prestere på øverste nivå. Men kan vi bare "skylde" på utøverne? Her kommer en mulig alternativ forklaring.

Foto: NIH

Det hevdes  at de hierarkiske organisasjonsmodellene som vi mennesker har utarbeidet, spesielt de siste 200 årene, har gitt oss stor framgang og velferd, men at disse modellene er i ferd med å vise sine begrensninger (se eks. Laloux, 2014; Staes, 2013).

Både på høyere og lavere nivå i den hierarkiske pyramiden finnes det mange arbeidstakere som føler at jobben gir lite mening, og som mangler lidenskap for jobben. En av årsakene kan være at verden har endret seg i stor grad etter at internett ble tilgjengelig for nesten alle. Sammenliknet med før, har man nå tilgang til enorme mengder informasjon. For noen tiår siden hadde folk som satt høyere opp i hierarkiet på f.eks. arbeidsplasser makten over "all" kunnskap, fordi kunnskapen som de hadde ikke var tilgjengelig for andre. Du gjorde stort sett bare det du fikk beskjed om, i troen på at ledere visste best. Dette endret seg radikalt etter innføringen av internett.

Mange virksomheter har imidlertid fortsatt en "gammel" struktur, hvor ansatte er rammet inn i en nøyaktig funksjonsbeskrivelse.. I og med at vi lever i en tid hvor mennesker i stor grad prøver å finne meningen med livet sitt og hvor man har fri tilgang til kunnskap, kan man spørre hva hierarkiske modeller gjør med lidenskap og talent i arbeidslivet. 

Vi kan trekke en parallell til (topp)idretten. Får dagens talentfulle utøvere den oppfølgingen som de trenger, hvis vi tar eksisterende verdensbilde med i betraktning? Hindrer "gamle hierarki” videre utvikling av idretten? Det kan være at unge utøvere er mindre bevisst på hva som kreves for å nå opp, menandre mulige forklaringer bør tas i betraktning. En rekke ulike faktorer spiller inn i talentutvikling, men hva skjer eksempelvis med utøverens lidenskap hvis nesten alt bestemmes av trenere og ledere?  ? Ut fra teori vet vi at selvbestemt motivasjon er veldig viktig for både prestasjon og trivsel. For generasjonen som vokser opp  i dag, viser dette seg å være enda viktigere enn før. Utøvere ser ut til å ha et behov for å vise sin egen identitet,  å bety noe spesielt. Et eksempel som kan trekkes fram er at mange fotballspillere har tatoveringer av noe de står for eller tror på. Fra et gammeldags perspektiv kan man kanskje se på tatoveringer som lite ønskelig; spillere blir sett på som egoistiske eller ute etter oppmerksomhet. Men hvis spillere har behov for å stå for noe, hvorfor bruker vi ikke denne energien på en hensiktsmessig måte istedenfor å prøve å ramme spillerne inn? Finne ut hva som beveger dem og gjøre noe positivt med det. Lære dem å ta ansvar slik at de føler på hva det betyr å ta ansvar. På denne måten tilegner de seg i tillegg en egenskap som kommer til nytte både i idrettskarrieren og ellers i livet.

Forskning viser at det å ta ansvar for egen læring og utvikling er viktig for å nå toppen i idrett. Selvregulering av læring blir stadig viktigere fordi det øker utøveres tilpasningsdyktighet. Men utøvere bør få riktig oppfølging for å kunne utvikle denne ferdigheten. Da holder det ikke bare med trenere som har en spørrende trenerstil; hele strukturen rundt utøveren må vurderes. Hvordan jobber trenerteamet sammen? Hvordan kommuniserer man i klubben? Hvordan er fordelingen mellom lag- og individuell trening? Selvregulering av læring gjør man ikke alene, og hvis man skal lære bort selvregulering, kan det være lurt åse om klubbstrukturen gir muligheter for dette.

Refleksjon, som en del av selvregulering, skiller de beste fra de nest beste unge toppfotballspillerne. Men hva er det spillere reflekterer rundt? Hvilke ferdigheter har spillere fokus på med tanke pål egen utvikling, slik at de kan reflektere? I dag finnes det mange muligheter til å bruke teknologi for å følge med på egne ferdigheter/utvikling. Unge spillere har vokst opp med teknologi , så de kan inspireres enkelt gjennom f.eks. en app. Hensiktsmessig bruk av teknologi kan systematiseres i klubbene og/eller forbund, hvor man også kan legge til rette for individuelle tilpasninger.

Hva betyr så dette for dagens trenere? I en verden hvor store mengder informasjon er tilgjengelig for folk flest, endres trenerens posisjon seg fra den som "vet alt" til å bli en slags mentor som guider utøvere i egen utviklingsprosess. Trener-utøver relasjon blir mer sentral enn at den har vært tidligere. Det samme gjelder trenerens egenutvikling. I en teknologi-dominert verden som endrer seg raskt, vil betydningen av trenerens refleksjonsevne og kunnskap om riktig bruk av teknologi spille en sentral rolle. Da snakker vi om refleksjon på det idrettsfaglige, men også på egen væremåte. For at trenere skal klare å tilpasse seg en rolle i stadig endring,  blir det essensielt å vite hvordan de kan tilegne seg kunnskap.

Kanskje er det på tide å i større grad fokusere på tilpasningsdyktighet?