Idrettens pris

Har idrettsforbruket gått for langt når 12-åringer drar på treningsleir til Alpene? Eller stiller på startstreken i ritt med sykler til over 20.000?

Bilde av syklister på Ungdomsbirken.

Illustrasjonsbilde fra Ungdomsbirken. Foto: Line Møller

Har idrettsforbruket gått for langt når 12-åringer drar på treningsleir til Alpene? Eller stiller på startstreken i ritt med sykler til over 20.000? I NRK-serien «Vinn eller forsvinn», som ble sendt tidligere i høst, fikk vi følge 12 år gamle Fia som drev med alpint. Idrettsdeltakelsen hennes innebar utstyr og reiser til mange, mange tusen i året. Også Sivert på 13, som drev med langrenn, hadde et solid utvalg av ski til ulike formål og fører. Begge er talentfulle barn i sin beste alder, som elsker idretten sin. Det er ikke lett å skulle sette økonomiske begrensinger for morgendagens helter. Fører dette til at det i klubbene kan oppstå en kultur der kun de som godtar et høyt økonomisk forbruk er med? 

Norge på verdenstoppen

Produktspesialisering, nyvinninger og forbedringer har ført til at en nå kan nyte idrettsutøvelsen til det fulle. Jogging, som før bare forutsatte et par med sko, har fått en hel industri av spesifikke produkter; løpsklær med spesielle puste-, fukttransporterende eller komprimerende egenskaper, joggesko for lange turer, korte og intensive turer, mengdetreningssko og konkurransesko, sko for asfalt, grus, terreng eller tredemølle, pulsmåler, fartsmåler, gps... Listen kunne vært lenger. Mye tyder på at det norske samfunnet i stor grad har vært mottakelige for sportsutstyrsindustriens vekst. Til tross for finanskrise og nedgang i det generelle forbruket, hadde sportsbransjen i Norge i 2008 en rekordhøy vekst på 750 millioner kroner. Norge ligger på verdstoppen når det kommer til kjøp av sportsutstyr per innbygger (Sportsbransjen, 2010). Hva er det som gjør oss forbrukere så mottakelige for denne enorme utviklingen? Hvilke konsekvenser har dette akselererende forbruksmønsteret for barne- og ungdomsidretten?

Kjøpepress

Det kan til tider virke som om kommersialiseringen av barndommen har kommet helt ut av kontroll. Barn og unge springer rundt i moteklær til flere tusen, for ikke å snakke om mobiltelefoner, nettbrett og pc-er, som nå florerer i alle aldersgrupper. I 2003 ble det fra Barne- og familiedepartementet lansert en tiltaksplan mot kommersielt press rettet mot barn og unge (Forbrukerombudet, 2004). Som en del av dette prosjektet utarbeidet forbrukerombudet i samarbeid med idrettsforbundet flere retningslinjer som skal gjelde i forhold til markedsføring overfor barn og unge i idretten. F.eks. skal reklamen være tydelig, den skal ikke oppfordre til press på foreldre og heller ikke bruke termer som seier at bestemte produkt er nødvendige for å ”være med i gjengen”  (Barne- og familiedepartementet, 2003).

Selv om barn og unge for lengst er blitt aktører i forbrukersamfunnet, er de sårbare og trenger beskyttelse. Ikke minst fordi vi vet at selv i et rikt land som Norge, lever mange barn under fattigdomsgrensen (Fafo, 2011). Særlig bekymringsfullt er det at idretten er en arena der det kan se ut som markedet har foreldrene på sin side. Med god støtte fra skole, stat/helsesektor og idretten selv, skapes det raskt behov og ønsker om idrettsrelaterte produkter og tjenester. Idrettsutstyr er nødvendig og en investering i både egen og barnas helse. I en slik sammenheng blir det problematisk å bruke ordet press. Her er det snakk om selvvalgte prioriteringer og investeringer til barnas beste. Spørsmålet blir da om idrettsforbruket har oppnådd så høy grad av legitimitet at ingen lenger stiller seg kritiske til hvilke summer som investeres i barn og unges deltakelse i organiserte aktiviteter.

Vi lever i dag i et informasjonssamfunn. Kunnskap om det meste er bare noen tastetrykk unna, og forskningsresultater har fått en sentral plass i hvordan vi lever livene våre. Hvilken mat vi spiser, hvor mye vi trener, hvilke produkter vi velger. Når vi har kunnskap om at gode sko forebygger skader, prioriterer vi at barna får gode sko. Når vi vet at riktig smøring kan spare verdifulle sekunder i et renn, sikrer vi at også barn har optimale ski når de konkurrerer. Klart vi må være med på det som har blitt bedre. Norges eldste mann ble nylig intervjuet på radioen. På spørsmålet om det var noe som var blitt verre nå, var svaret klart: «Noe som har blitt verre? Nei ikke det jeg har vært i berøring med, allting har bare blitt bedre!»

Idrettsglede for alle?                                             

Norges Idrettsforbund skaper ikke breddeidrett i folket generelt, men bare blant barn opp til 14 år skrev professor Gunnar Breivik, i et debattinnlegg i Aftenposten for en tid tilbake. Ser en dette utsagnet i sammenheng med undersøkelser som viser at blant ungdom og voksne er de med høy utdannelse og inntekt overrepresentert i den organiserte idretten, kan en spørre seg om dette bildet ville endres dersom utgiftene knyttet til å ha ungdom med i idrett ble redusert.

I et høringsutkast fra Idrettsforbundet ble det for et par år siden satt frem forslag til en målsetting om at det skulle jobbes aktivt for å holde kostnadsnivået nede i barne- og ungdomsidretten. I det endelige dokumentet var målet tatt ut. I følge Olesen (2003) er det politisk sett vanskelig å kritisere eller stå fram å bedømme hva som er et godt og nødvendig forbruk og hva som ikke er det, ettersom en da foretar verdidommer over forbrukerene sine valg. Dette kan være svært problematisk i forhold til det idrettsrelaterte forbruket, etter som det her ligger både ønsker, strev etter, forventninger og anbefalinger om en sunn livsstil. Å sette grense for hva som er forsvarlig pengebruk for å motivere og stimulere til barn og unges idrettsdeltakelse, er vanskelig.

Har da idrettsforbruket gått for langt i barne- og ungdomsidretten? Er vi så blendet av medaljens forside at ingen spør seg om den har en bakside? Vinn eller forsvinn innebærer nødvendigvis at noen vil falle fra, men i vårt «klasseløse velferdssamfunn», og med et Idrettsforbund på toppen som jobber for «Idrettsglede for alle» burde vel ikke foreldres økonomi være det som forårsaker dette? At det er lite snakk om kjøpepress i idretten er kanskje vel så mye et tegn på at de som opplever dette allerede er ekskludert?

Kilder

  • Barne- og familiedepartementet (2003).  Nei til kommersielt press mot barn og unge – Tiltaksplan
  • Breivik, G. (2011) Idrettsillusjonen, Aftenposten morgen, 15.03.2011, del 2, s.5.
  • Fafo (2011) Kunnskap om fattigdom i Norge – en oppsummering, Fafo-rapport 2011:21
  • Forbrukerombudet (2004). Samarbeid for å redusere kjøpe­press mot barn i idretten
  • NIF (2010) Høringsdokument - Idrettspolitisk dokument 2011-2015
  • NIF (2011) Idrettsglede for alle. Idrettspolitisk dokument 2011 – 2015
  • Olesen, J. (2003) Det Forbrugende Barn. København: Hans Reitzels Forlag 
  • Sportsbransjen (2010).  Fortsatt medvind i sportsbransjen
  • Thorjussen, I. (2010) Kjøpepress?: eit kvalitativt studie om foreldres betydning for ungdom si idrettsdeltaking i ein forbrukarkultur. Mastergradsoppgave, Norges idrettshøgskole