Forskning uten formidling mister verdi

Publisering i vitenskapelige tidsskrifter holder ikke. Vi må nå ut gjennom populære medier også. Post, add, del, kommenter og lik!

To kvinnelige forskere med laptop

Forskere har ansvaret for kunnskapsdelingen. Skap debatt og gi publikum muligheten til å delta i diskusjonen! Foto: Birgitte Heneide

Åpenhet er en viktig del av forskningen. Forskere oppfordres til å dele data, resultater, metoder, ideer, teknikker og verktøy med hverandre. Men å gjøre data offentlig og presentere dem til hele samfunnet er etter min mening like viktig. Spesielt hvis resultatet direkte påvirker og kanskje kan forbedre livet til grupper av mennesker. Selv om tradisjonell vitenskapelig forskerutdanning vanligvis ikke forbereder forskerspirer på å være effektive kommunikatorer utenfor akademia, oppmuntrer i dag både forskningsinstitusjoner og andre aktører i økende grad forskere til å strekke seg utover fagfellevurdert publisering, og til å kommunisere sine resultater direkte til et større publikum. Dette er viktig.

En forskers samfunnsansvar

Forskere som fremmer interaksjon og informasjonsdeling mellom vitenskap og samfunn er avgjørende for et offentlig engasjement for vitenskap. Gapet mellom vitenskapen og samfunnet blir mindre. Økt kunnskap vil gjøre forskningen mer kjent og troverdig i offentligheten. For vitenskap avhenger av offentlig støtte, og drar nytte av at det offentlige har en god forståelse av den forskningen som eksisterer i et samfunn. Prinsippet om åpenhet fremmer utvikling av kunnskap. Ikke bare ved å tillate forskere å vurdere og kritisere hverandres arbeid, men også gjennom at forskeren har en moralsk plikt til å dele kunnskap med samfunnet for å fremme samarbeid og tillit i befolkningen. Viktigheten av å skape en åpen dialog med allmennheten må fremmes. Det vil øke den generelle forståelsen av vitenskapelige problemer, forbedre den offentlige oppfatningen av vitenskap og skape tillit til forskeres integritet Offentlige debatter er ikke et privilegium for forskere alene. Som medlemmer av det sivile samfunn er verdier som respekt og anerkjennelse av andre myndigheter, alternative verdier og livssyn grunnleggende for oss alle. Betyr ikke dette at forskere har en plikt til å støtte arbeidet med å utdanne allmennheten gjennom populære bøker, artikler i magasiner, TV-opptredener og sosiale medier?

Hvordan kommunisere - gjennom hvilke kanaler og til hvem?

Dagens kommunikasjonsteknologi, med internett og virale sosiale medier, har gjort det enklere enn noensinne å nå ut til massene. Som et resultat, blir informasjon kontinuerlig «postet», får «likes» og kommenteres med ulike litt-skeptisk-til-det-du-sier-smileansikt og ler-av-deg-og-ikke-med-deg-smileansikt. Vi lever i et over-informerende samfunn. Og med dette oppstår et problem: Hvordan skille det som er viktig og riktig, fra det som er feil eller meningsløst? Det er nesten en umulig oppgave å filtrere informasjonen vi blir eksponert for 24 timer i døgnet. På grunn av dette er måten vi kommuniserer og formidler informasjon, og hvordan vi uttrykker våre meninger, avgjørende. For å formulere det på en annen måte: Hvordan skiller man seg ut i dag? (Nett)Avisene er fulle av alvorlige advarsler om alt fra global oppvarming til de livsfarlige parabenene som finnes i hudkrem. Langkjøring eller 4x4? Vi hører fra ulike «eksperter» og overskrifter som starter med «Forskning viser at…». Kommentarfeltene strekker seg mil etter mil. Så hvordan markere seg som en seriøs aktør? Å vurdere målet med forskningen din, hvem du ønsker å nå ut til, og hvorfor du ønsker å kommunisere din kunnskap vil trolig påvirke valg av medier. Informasjonen din vil nok mottas annerledes hvis det er kommunisert gjennom the Lancet eller på facebook. Mens facebook er et lett tilgjengelig talerør, kan konsekvensene av denne publikasjonen ikke være like vanntett som et anerkjent vitenskapelig tidsskrift. Men du kan nå ut til like mange mennesker. Da må du vurdere hva som er viktigst. Eller så kan du jo gjøre begge deler.

Kommunikasjon er en toveis gate. Hvilke kanaler som benyttes, men også bruken av språk, er avgjørende for inntrykket og oppfattelsen av informasjonen som deles i det offentlige rom. "De fleste av de grunnleggende ideer om vitenskap er i hovedsak enkle, og kan som regel uttrykkes i et språk forståelig for alle" sa Albert Einstein. Lett for ham å si, men hva med oss andre? Kanskje forskeren da må forenkle og prioritere, utheve det mest essensielle fra sine resultater for å få igjennom et poeng? Men er det etisk forsvarlig å utelate informasjon, selv om målet er å spre nyttig kunnskap på en forståelig måte? Og er det uproblematisk at det er forskeren som vurderer hva som er nødvendig informasjon og hva som kan unnlates det store bildet? Imidlertid kan det å holde tilbake informasjon i visse situasjoner være riktig. For tidlig avdekking av vitenskapelig informasjon kan føre til uheldige konsekvenser hvis denne informasjonen er feilaktig. Vitenskapen som virksomhet kan bli skadelidende dersom opplysningene viser seg å være feil.

Ifølge Francis Bacon, bør vitenskapen gagne samfunnet ved å tilføre ny kunnskap, ny teknologi og en dypere forståelse av verden. I hans perspektiv, ville vitenskapen miste sin verdi uten forskernes evne til å formidle. Forskere bør ikke kun være opptatt av å publisere i vitenskapelige tidsskrifter, selv om det ofte er mest gunstig for forskeren selv, og for den overordnede institusjonen. De bør også gjøre sin kunnskap tilgjengelig gjennom medier som er tilgjengelige for befolkningen generelt, med interessenter i de ulike feltene i særdeleshet. Forskere holder ansvaret for kunnskapsdeling, men vi skal også skape en åpen dialog og for å sikre toveis kommunikasjon mellom det vitenskapelige og offentlige samfunnet. Så post, add, del, kommenter og lik! Skap debatt og gi publikum muligheten til å delta i diskusjonen! Twitter tilbyr oss 140 tegn til rådighet. Men det holder ikke med: «Yes, p=0.0000431!! #denfølelsen».