Er skolen og idretten inkluderende nok?

Har de satset tilstrekkelig på kompetanseutvikling for å løse sine inkluderingsutfordringer?

Kroppsøvingslærerstudent instruerer medstudenter i sal

Gjør skolen nok for at kroppsøvingsfaget skal være inkluderene nok? Hva med idretten?, spør professor Marit Sørensen. Foto: Birgitte Heneide

Både skolens kroppsøvingsfag og idretten har som mål å være inkluderende. Begge har utfordringer for å nå målene, men disse er ulike. Det er vesensforskjell på inkludering i skolen og i idretten. Skolens virksomhet er regulert av lover og læreplaner og skal være en læringsarena for alle. Læreplanen L97 introduserte inkluderingsbegrepet: «For å kunne ta omsyn til ulikskap i bakgrunn og føresetnader hos elevane må einskapsskulen vere eit romsleg og inkluderande fellesskap». Kroppsøving er «eit allmenndannande fag som skal inspirere til ein fysisk aktiv livsstil og livslang rørsleglede». Det er lovpålagt at alle elever skal få opplæring tilpasset deres evner og forutsetninger.

Idretten, derimot, består av frivillige organisasjoner som driver med en rekke ulike aktiviteter med svært forskjellige karakteristika, men som også innebærer sosialt fellesskap og muligheter for positive fysiske, psykologiske og sosiale utbytter. En stor andel av norske barn og unge deltar i idretten i kortere eller lengre perioder.

Er skolen mindre inkluderende enn idretten?

Det burde logisk sett være skolen som gjorde de største bestrebelser på å inkludere alle elever i undervisningen, også i kroppsøvingsfaget. Er det slik? Rapporter og meldinger om frafall i kroppsøvingsfaget fikk den forrige utdanningsministeren til å nedsette en arbeidsgruppe for å se på faget. Utvalget konkluderte med at frafall fra kroppsøvingsfaget så ut til å ha sammenheng med en mer ensidig vektlegging av karakterer, som fulgte med innføringen av Kunnskapsløftet. Det hevdes at dette medfører at elevene i større grad opplever kroppsøvingstimene som kjedelige og ensidige, og at prestasjonspresset går på bekostning av bevegelsesgleden. Dette har også konsekvenser for det psykososiale miljøet og for inkluderingen av elever med funksjonsnedsettelser.

Flere studier tyder på en svært uensartet praksis med hensyn til et inkluderende kroppsøvingsfag. Noe som går igjen er at fagets innhold ser ut til å ha blitt svært idrettspreget, og i mange tilfeller løses tilretteleggingsbehov ved segregerende praksiser, særlig på de høyere alderstrinn. Så langt mangler vi sikker empiri på hvordan kroppsøvingsfaget fungerer på en bredere basis, men det er klart grunn til bekymring ut fra foreliggende forskning og rapporter.

Særnorsk, inkluderende organisering av idretten

Norsk idrett har ønsket å være i front med å inkludere personer med fysiske funksjonsnedsettelser. Det er mye positivt i det. Siden 1996 har Norges idrettsforbund og de olympiske og paralympiske komiteer arbeidet for å inkludere idrett for personer med funksjonsnedsettelser i sine vanlige særforbund. I 2007 ble kronen satt på verket; alle organisasjonsledd som var spesielt for personer med funksjonsnedsettelser ble oppløst, og alle ordinære særforbund påtok seg ansvar for å ivareta disse i sine virksomheter. Denne måten å organisere idretten på er enestående i verden – de fleste andre land har enten egne idrettsorganisasjoner for personer med funksjonsnedsettelser, eller ingen ting.

Norges veivalg har vakt internasjonal oppsikt. Mange følger med og spør etter Norges erfaringer. Dette forplikter, OL/Paralympics-søknad for 2022 eller ikke. 2022 er langt fram i tid, men vi må uansett gjøre mye før den tid. Internasjonalt har vi en segregert toppidrett med Olympiske og Paralympiske leker, men dette er utenfor norsk idretts kontroll.

Populære Paralympiske leker i London

De Paralympiske leker i London 2012 skilte seg ut med hensyn til popularitet i forhold til tidligere leker. Det var fulle tribuner og mer oppmerksomhet enn vanlig, noe som gir økt status og prestisje. Det får konsekvenser på flere nivåer. Se innsiktsfulle kommentar fra Skaset på www.sportsanalyse.no for utdyping av dette. Et grunnleggende spørsmål er om hvem som er tjent med en utvikling der Paralympiske leker blir likere og eventuelt integreres i de olympiske leker. Er det en form for inkludering som er ønsket? Det er tvilsomt at den Internasjonale Paralympiske komite vil det, de ønsker neppe å nedlegge seg selv.

I vårt hjemlige idrettsmiljø er det noen klare utfordringer i utviklingen mot en mer inkluderende breddeidrett. På den ene siden ser det ut til at holdningene til å inkludere personer med funksjonsnedsettelser er positive i organisasjonen, men spørsmålet er hvor langt det egentlig strekker seg i praktisk prioritering i hverdagen. Flere evalueringer og statusrapporter peker nemlig på at de store hovedutfordringene for å nå målene om økt deltakelse, er rekruttering av personer med funksjonsnedsettelser til idrettene (i tillegg til mangel på sponsormidler).

Skolen og idretten har derfor ulike utfordringer knyttet til inkludering. Skolen har alle elevene, men ser i mange tilfelle ikke ut til å håndtere en reell inkludering i kroppsøvingsfaget. Mye tyder på at faget bør endres. Idretten på sin side strever med rekrutteringen. Et spørsmål er om utvikling av en mer profesjonalisert og synlig paralympisk idrett vil bidra til økt deltakelse fra personer med funksjonsnedsettelser på ulike prestasjonsnivå? Et annet spørsmål, som gjelder både skolen og idretten er: har de satset tilstrekkelig på kompetanseutvikling for å løse sine inkluderingsutfordringer?