Voksne snowboardere jakter nye utfordringer

Sesongen er i gang på sommerskisentrene og ski- og snowboardentusiaster setter sitt stevne. Alene, sammen med venner, eller for å delta på camp. Dette har i hovedsak vært et ungdomsfenomen, men voksne kommer etter.

Er det den tidlige generasjon snowboardere som fremdeles søker sammen på camp, eller hvem er de?

”Det ble ganske ensformig etter hvert, bare å kjøre i bakkene, jeg trengte mer utfordringer”. 

En av de årlige snowboardcampene på Stryn, arrangert av Halvor Engen (sentral person i det norske snowboardmiljøet) i over tjue år, hadde lenge ungdom som målgruppe. Nå går invitasjonen til voksne. Et nærliggende spørsmål blir derfor: Er det den tidlige generasjon snowboardere som fremdeles søker sammen på camp, eller hvem er de?

Dette fant jeg svar på ved å besøke campen (i 2008). Av deltakerne (alder 33 – 41 år) var det kun en som kan sies å ha fortsatt sin ”ungdomsaktivitet”, selv om han var et par og tjue år på sin første camp og ganske fersk på snowboard. De andre hadde begynt i slutten av tjueårene eller tidlig i trettiårene. Dette reiser et nytt spørsmål; hvorfor står de på brett? Tidligere forskning har primært fokusert på ungdom og ungdomskultur, voksne utøvere vet vi mindre om. Fra undersøkelsen presenters enkelte funn som viser til motiver for å stå snowboard og sosiale felleskap rundt aktiviteten.

Et fellestrekk er at alle hadde stått mye på ski; alpint og noen telemark. Dette hadde åpenbart blitt kjedelig, som en sa: ”Det ble ganske ensformig etter hvert, bare å kjøre i bakkene, jeg trengte mer utfordringer.” Nye utfordringer var gjennomgående, som en sa: ”I snowboard blir du aldri utlært, det er alltid noe mer å strekke seg etter, stadig nye triks med større vanskelighetsgrad, eller større hopp.”

I tilknytning til utfordringer påpeker mange mestringsaspektet, slik dette sitatet illustrerer: ”Det som er kult er at det alltid er en utfordring, et mål, at du kan få teste deg litt, og forhåpentlig lykkes og føle at du mestrer det. Det er det som driver oss.”

Mange relaterte mestring til kontroll, og utdypet hvordan de trente på å ”strekke grenser” men samtidig beholde kontrollen. Måten de beskrev læringssituasjonen forbindes med ”taus kunnskap” og fokusert trening: ”Når jeg faller og ikke kan forklare hvorfor, har jeg virkelig et problem. Da må jeg gå tilbake til basic og gjøre øvelser så de sitter i kroppen, slik at kroppen vet hva den skal gjøre.” Behovet for kontroll ble antydet som en funksjon av alder, selv om enkelte innrømmet at de kunne ønske å ”tørre litt mer, slik som før, og ikke tenke så mye på konsekvensene.”
 

Fellesskapet rundt brettkjøring er en viktig dimensjon, med varierende gruppetilhørighet.

Fellesskapet rundt brettkjøring er en viktig dimensjon, med varierende gruppetilhørighet.

Hvorfor snowboard, og ikke ski for eksempel, har videre sammenheng med kroppslig opplevelse. Betegnelser som ”kick” og ”adrenalinrush” gikk igjen. Men ”kick” kunne oppleves forskjellig, avhengig av snowboard stil: ”Følelsen i hopp er forskjellig fra frikjøring. Når du virkelig får til et triks, YESS, jeg klarte det. Det er fantastisk, men bare for et kort øyeblikk. Frikjøring, særlig i masse pudder, gir et annet kick, du har den følelsen hele veien, bare flyte nedover på snøen, det er vanskelig å beskrive, men det gir en helt spesiell sinnstilstand.”

Beskrivelser av den kroppslige opplevelsen mange ga, reflekter ”flow” som er en fysisk og mental bevissthetstilstand med et autotelisk aspekt. Noen relaterte denne til ”en slags svimmelhet du opplever i rotasjoner” eller ”bevegelser gjennom trajectory, den følelsen du får i svinger, fart og svinger fascinerer meg noe veldig, fart i seg selv er ikke nok.”

Snowboard utgjør tydeligvis en sentral del av deltakernes livsstil, av enkelte omtalt som lidenskap eller ”den absolutt største hobbyen”. Interessant nok oppga alle et omtrentlig antall dager på brett gjennom sesongen, noe som varierte fra femten-tjue til mer enn femti.

Muligheten til å kunne bruke så mye tid på brett, må ses i sammenheng med privatlivet. Få hadde foreldreansvar, og flesteparten av de som var i et samboerforhold hadde partner som sto snowboard, som en forklarte: ”ellers hadde jeg ikke kunne bruke så mye tid på det.”

Fellesskapet rundt brettkjøring er en viktig dimensjon, med varierende gruppetilhørighet. Noen møtte venner og andre snowboardere rundt om i ski anlegg, eller ”slik som på den campen her”. Flere av deltakerne hadde derimot etablert en ”mer permanent tilværelse” med campingvogn i Hemsedal, og karakteriserte seg selv som ”bofaste”. Samværsformen kan knyttes an til begrepet ”neo-tribes”, som viser til fellesskap basert på interesser og mer eller mindre temporære emosjonelle relasjoner, som anses som et trekk ved det postmoderne (eller sen-moderne) samfunn.

Sitater som: ”vi vil jo ikke innrømme at vi er voksne” eller ”vi er jo noen store unger” reflekterer oppfatninger om at de holder på med en aktivitet som assosieres med ungdom. Flere tilkjennega at de var litt på siden av kulturen; de måtte parere for de yngre på hopp og rails og hadde liten kjennskap til navn på triks og andre symbolmarkører, eksempelvis siste nytt på utstyrsfronten. Men de identifiserte seg tydeligvis som snowboardere, noe enkelte formidlet til miljøer utenfor via bilder og videosnutter på Facebook.

De representerte på mange vis post- eller senmoderniteten, selvreflekterende i handlingsvalg og identitetsbygging, der kroppslige utfordringer i fellesskap med likesinnede sto sentralt.