Skigymnas – er det verdt investeringen?

Å gå på skigymnas har sin pris for både utøvere og foresatte. Rundt halvparten av de som begynner på skigymnas slutter eller har vurdert å slutte. Hvorfor slo ikke skisatsingen til for disse?

Mange unge søker seg til skigymnas i Norge. Foto: NIH

Blogg av: Mari Kristin Sisjord og Marit Sørensen

Skisesongen er i gang; sportssendinger med våre fremste skiløpere – til underholdning for skiinteresserte i alle aldre og inspirasjon for den yngre garde. Mange drømmer om en dag å bli like god som idolene, selv om mye må investeres for å komme dit. For de som ønsker å satse på ski, kan kombinasjonen med skolegang by på utfordringer, blant annet på grunn av fravær. Derfor søker unge løpere seg til skigymnas, med undervisning tilpasset trening, samlinger og konkurranser.

Høy pris

Men å gå på skigymnas har sin pris, for utøvere og foresatte. Enten det gjelder landslinjer for skiidrett i tilknytning til videregående skoler eller Norges Toppidrettsgymnas (NTG), er skoletilbudene geografisk plassert slik at de aller fleste må flytte hjemmefra. Det betyr å selv håndtere alt det praktiske i hverdagen (mat, klesvask etc.), og mange kjenner nok på savn av venner og familie. I tillegg kan kanskje forventninger fra seg selv eller andre om å lykkes både med ski og skole tære på, både fysisk og psykisk. Rent økonomisk er skigymnas en kostbar affære. For eksempel viste NTGs kostnadsoversikt for "utvidet toppidrettstilbud 2014/15" at skolepenger for alpint var 90.000 (Lillehammer og i Bærum), mens langrenn, skiskyting, hopp, kombinert, freeski og snowboard varierte mellom 29.000 og 45.000. Skolepenger ved landslinjene er lavere, eksempelvis ved Hovden Skigymnas 47.500 for alpint og 35.000 for langrenn skoleåret 2014-15. Kostnadene dekker det meste av skolegang og treningsopplegg inklusive samlinger, men ikke alltid utgifter til konkurranser. Elevene må selv skaffe utstyr, i tillegg kommer boutgifter. Med andre ord legges det betydelig investering i det store sjansespillet om en skikarriere, som kan tolkes som at en sterk tro på muligheten for å lykkes, er til stede. Et alternativ kan være at det er en "fin" måte å ta videregående skole på, med mye fysisk aktivitet og utfoldelse. Men våre undersøkelser viser at rundt 85 prosent starter på Skigymnas for å prøve å gjøre skikarriere. Vi skal se nærmere på hvordan det går med elever i løpet av tiden på skigymnaset, primært basert på egen forskning der vi fulgte et kull elever ved alle skigymnas i landet, fra begynnelsen av første klasse til slutten av tredje året. 

Mange faller fra

I hovedtrekk kom elevene fra skiinteresserte og ressurssterke familier. Flesteparten hadde foreldre og eventuelt søsken som var aktive på ski, og godt som alle opplevde foreldrestøtte i valg av skigymnas. Både mor og far hadde langt høyere gjennomsnittlig utdanning enn sammenlignbare aldersgrupper i befolkningen, over halvparten med universitets/høgskoleutdanning.

Det var likevel ikke bare rosenrødt. Undersøkelser viser at av de som begynner faller ca. 20 % av underveis, grunnet det sportslige opplegget, skader, sykdom eller at de rett og slett gikk lei (Dønnested, 2013; Martinsen, 2015). Vår undersøkelse viser at også av de som faktisk gjennomførte skigymnaset, hadde ca. 30% seriøst vurdert å slutte underveis. Rundt regnet betyr det at halvparten av de som begynner på skigymnas, slutter eller har vurdert å slutte. Kan det ha sammenheng med at det ikke gikk som de håpet? For det gjorde det jo ikke for de fleste.

Vi lurte på om dette ville være vel tøffe erfaringer i en sårbar periode av livet. Derfor valgte vi å se nærmere på de forventningene elevene hadde da de begynte i første klasse og hvordan disse var opplevd innfridd i tredje klasse.

Hva skjedde med forventningene?

Det må tas i betraktning at andelene vi refererer her er av de som har gjennomført, de som sluttet er ikke med i grunnlaget. Med hensyn til å gjøre skikarriere sier nesten en fjerdedel at forventningene ble oppfylt, bortimot halvparten at de delvis ble oppfylt, mens nesten en tredel sier at deres forventninger ikke ble oppfylt i særlig grad. Hoveddelen av de som gjennomførte hevder likevel at skiferdighetene økte. Skolemessig fant vi et lignende mønster; bare en fjerdedel opplevde å få oppfylt det å få gode karakterer, mens halvparten hadde forventninger om det i starten.

Av de 30% som hadde tenkt å slutte, oppga tre fjerdedeler at det var relatert til idrettslig utvikling, rundt en femtedel oppgav sosiale aspekter, mens bare 5 % sa at grunnen var relatert til det skolemessige. Det var litt flere blant alpinistene og litt flere jenter som vurderte å slutte. En vesentlig andel hadde vært plaget av sykdom og/eller skader, og en liten andel var på grensen til utbrenthet.

Kvalitative intervju ble gjort med ti elever i første klasse, fordelt på kjønn og alpint/langrenn. I tredje klasse hadde to av disse sluttet. De resterende tre på alpint hadde gitt seg med skisatsing. Blant langrennsløperne ville to prøve videre, de tre andre var mer usikre. Intervjuene gir et utførlig bilde av opp- og nedturer gjennom årene ved skigymnaset; mye skadeavbrudd blant alpinistene, og en del sykdom i begge gruppene. Alpinistene var tydelige på at de måtte lykkes i løpet av tiden på skigymnaset, "ellers var løpet kjørt", mens langrennsløperne kunne "drøye beslutningen" ved å trene på egenhånd eller inngå i et "team".

Ville ikke ha det uprøvd

Når skisatsingen ikke slo til, så vi en realitetsorientering med økt fokus på skole og videre studier. Flere intervjupersoner fremhevet at det viktigste utbyttet var selvstendighetsutvikling; at de hadde lært å stole på egne valg. Flesteparten synes fornøyd med å ha testet ut sitt potensiale, eller som noen sa; "jeg ville ikke ha det uprøvd". Hva foreldre i retrospekt tenker om investeringen i en "mulig" skikarriere, har vi ikke data på. Men, det er en interessant problemstilling for et annet prosjekt.