OL i englenes by?

Første september vedtok bystyret i Los Angeles (LA) å forsøke seg som OL-by i 2024. Samme dag utpekte USAs olympiske komite LA som USAs offisielle kandidatby. Kan OL-forkjemperne i LA lykkes? Og finnes det viktig lærestykker fra Oslo og andre byer som har sagt nei?

Los Angeles. Foto: Yvonne Haugen

I utgangspunktet var Boston amerikanernes søkerby. Imidlertid trakk borgermesteren søknaden på grunn av manglende folkelig støtte og skepsis til økonomiske garantier. LA med borgermester Eric Garcetti i spissen var i utgangspunktet rangert bak Boston. Nå kom de umiddelbart tilbake på banen.

Som idrettsinteressert, midlertidig ”angeleno” følger jeg saken på nært hold. Budskapet til Garcetti og co er tydelig. De skal revitalisere sommerlekene i tradisjonen fra 1932 og ikke minst 1984 da LA sist hadde arrangementet.

Og sannelig: Det er ikke et dårlig budskap. Første OL i LA fant sted i 1932 med nybygde LA Memorial Coliseum som hovedarena. Arrangementet var solrikt, vakkert og vellykket. Neste runde var i 1984. Den olympiske bevegelsen var i krise. Boikottaksjoner i Montreal i 1976 og Moskva i 1980 hadde svekket arrangementene. IOC og ikke minst lokale arrangører utnyttet i liten grad muligheter for medie- og partnerinntekter. Et sommer-OL var et offentlig pengesluk. Verdens storbyer kviet seg for arrangementet.

Men der andre så problemer, så dyktige forretningsmenn i LA muligheter. Anført av Peter Ueberroth snudde LA sommerlekene til et kommersielt overskuddsforetak. En rekke sponsorer som MacDonalds og 7-Eleven betalte store summer og finansierte anlegg, ABC betalte rekordsummen 225 millioner dollar for medierettigheter. Arrangementet betraktes som en sportslig, underholdningsmessig og kommersiell suksess og gav LA og sørlige California nye idrettsanlegg og idrettsinitiativ de fortsatt nyter godt av.

Imidlertid kan utfordringen med å skape folkelig støtte bli større i dag. De siste tiårene har IOC måttet tåle et kritisk søkelys. Potensielle arrangører, blant dem Oslo og Boston, har snudd ryggen til OL, blant annet på grunn av krav om økonomiske garantier. Her er amerikanerne tydeligere enn de fleste andre. Det er rett og slett en betingelse at et OL skal gå uten underskudd. Tanken om at skattebetalernes penger skal brukes på et idrettsarrangement, er amerikanerne fremmed.

Det vet borgermester Garcetti. Han og hans team vil ikke videreføre kostnadskarusellen fra Beijing og Sotsji der en totalitær stat sto for utgiftene. Mange av anleggene er allerede på plass. Blant annet skal ærverdige 90 000 seters Coliseum pusses opp. I tradisjonen fra 1984 er planen at lekene skal gi overskudd som kommer amerikansk idrett og ikke minst LA til gode. Et OL skal være bærekraftig business.

Diskusjonen er ryddigere enn den norske OL-debatten fordi LA selv tar den finansielle risikoen, og ikke staten California eller føderasjonen USA. Det renser debatten for distriktspolitikk og krangel om at noen (les: Oslo) får mer enn andre (les: Tromsø). I LA er det de som skal bruke pengene som også må bevilge dem.

Men selv om 2024-lekene kan gå med overskudd, ligger andre utfordringer på lur. Byen er en multi-etnisk smeltedigel av dimensjoner. LA har en energi og et mangfold som ingen annen og er en magnet på mennesker på jakt etter fame and fortune. Ukentlig finner vi store begivenheter som idrettsarrangementer, konserter, prisutdelinger, kunstutstillinger og filmpremierer – alle med de største stjernene og et globalt publikum. LA-publikummet er kresent. Et vinter-OL ville dominert hele Oslo. Et sommer-OL i LA står i fare for å drukne i andre, store evenement.

Redningen kan være mobilisering av frivillige. Klarer organisasjonskomiteen å få fram et frivillig korps som representerer byen i all dens mangfold, kan et OL stige opp og trumfe konkurrentene. Her tror jeg det ligger et allment lærestykke for den olympiske bevegelsen. Skal IOC bygge entusiasme i moderne, demokratiske samfunn, må formelen endres. Arrangementene kan ikke finansieres over skatteseddelen, og de må gi bærekraftige ettervirkninger for folk flest.

LA er amerikanernes kandidat, men må forvente hard konkurranse av blant andre Roma og Paris. Suksessformelen blir en delikat balanse mellom kommersiell bærekraft, folkelig entusiasme og den verdigheten og idealismen som følger de olympiske leker.

Kanskje LAs største utfordring blir å unngå vulgær kommersialisering? I 1984 gjorde MacDonalds en tabbe. Hamburgerkjeden lovte en gratis Big Mac for hvert amerikansk gull, gratis chips for hvert sølv og gratis brus for hver bronse til alle med billett til OL-arrangementer. Kjeden hadde ikke regnet med øst-europeisk boikott og en amerikansk medaljehøst uten like. De tapte store penger. På folkemunne ble det snakket om the Hamburger Olympics. La oss for LAs del håpe at partnere for 2024 framstår med en mer gjennomtenkt markedsstrategi!