Idrett på amerikansk vis

Seks amerikansk fotballspillere i angrep.
Amerikansk fotball er grunnleggende et bilde på hvordan det nordamerikanske kontinentet ble erobret yard for yard. Og samtidig et ekstremt komplekst system som er et bilde dagens samfunn. Foto: John Dunbar/Cal Athletics Media Relations

Norge dyrker idrett, sies det. Vi har en stor idrettsbevegelse, og toppidretten fanger interessen til de fleste. Amerikanerne er om mulig enda mer interessert. Aktivitetsnivået i befolkningen er så som så, men interessen for toppidretten gløder. Som gjesteprofessor ved University of Southern California opplever jeg lidenskapen på nært hold. Jeg følger også journalistikken og kommentarene om idrett. Her finner du alt fra aggressiv sjåvinisme til reflekterte tekster med litterære kvaliteter.

Den amerikanske teologen, filosofen og idrettselskeren Michael Novak tilbyr innsikter i idrettens betydning i amerikansk kultur. I boka The Joy of Sports forstår han supporterkultur som en naturreligion. Supporterne har ikke stramme dogmer og formelt utnevnt presteskap, men utformer sine historier, ritualer og seremonier på kreativt og lekende vis.

Som i de fleste religioner har idrettssupporterne sine hellige steder og rom. Det er sinne blant supporterne til fotballaget San Francisco 49’ers: Lagets tradisjonsrike Candlestick Park måtte i år vike for leilighetsbygg og shoppingsenter. Wrigley Field i Chicago fra 1914 er et legendarisk baseballstadion som får stå i fred inntil videre. Supporterengasjement er inderlig og har også en seriøs dimensjon. Novak mener at supporterkulturen dypest sett handler om eksistensielle spørsmål; om felleskap, identitet og mening.

Novak sprudler der han diskuterer typiske amerikanske idretter som amerikansk fotball og baseball.  Fotballen er et bilde på nybyggernes kamp for land. De første settlerne kjempet seg fram yard for yard fra østkysten og mot det lovede land i vest. Fotballaget kjemper seg på samme måte framover mot touch down i andre enden av banen. Fotballen er også et bilde på framveksten av et komplekst samfunn. Spillerne har høyt spesialiserte roller og inngår i avanserte, taktiske mønstre og fellesskap. I amerikansk fotball går fysikk, teknikk og taktikk opp i en høyere enhet.  

Baseball kalles gjerne for ’the national game’. Spillet ligger nær hjertet til idrettsinteresserte amerikanere. Bilder av far og sønn som kaster baseball på plenen foran et fredfullt forstadshus, er blitt klassiske uttrykk på tradisjonell sosialisering. Novak skriver om baseball som de rette linjenes idrett. Spillet er geometri og estetikk. Idretten er på sitt vakreste i et ’double play’ der ballen kastes lynraskt fra base til base og tar ut to spillere med knappest mulig margin. 

For Novak er baseball den tydeligste tematiseringen av den amerikanske drømmen. Spillet har ingen endelig avgrensning av rom og tid. The sky is the limit. En home run der ballen ender på tribunen eller for den saks skyld utenfor stadion, er et gyldig slag og gir spilleren som slo muligheten til å vandre rundt banens fire baser i fred og ro. Her er det heller ingen sudden death-regler Dersom to lag står likt etter ni innings (omganger), spiller lagene ekstra omganger helt til kampen er avgjort. I 1984 spillte lagene Chicago White Sox og Milwaukee Brewers en legendarisk kamp som varte  i 8 timer og 6 minutter før avgjørelsen falt til fordel for the White Sox.

Novak skriver med engasjement og overskudd. Han diskuterer også den tredje store idretten i USA: basketball. Her finner han individualisme og kreativitet og en kontrast til systemidretten fotball. Han kaller basketball for idrettens jazz.

Skal vi være kritiske, kan Novaks bok framstå som en idrettsfanatikers bekjennelser. Tittelen sier sitt: The Joy of Sports. Og Novak er mann: I amerikansk fotball og baseball glimrer stort sett kvinnene med sitt fravær. Samtidig er Novak frigjørende ærlig om sitt engasjement og kombinerer intellektualitet og følelser på fascinerende vis. Ambisjonen er ikke å skrive en analyse av idrettens skyggesider, men en hyllest til idrettens kraft og idealer.

Har vi tilsvarende litteratur på norsk? I liten grad. Kanskje Tor Bomann-Larsens ’Den evige sne’ og Thor Gotaas’ ’Femmila: skisportens manndomsprøve’ er det som kommer nærmest? Vi trenger idrettsskribenter som trenger dypere enn kampreferatet, og vi trenger skribenter som kan tone ned programforpliktet kritikk og lytte til sin egen fascinasjon. Det vil gi oss større innblikk i idrettens rolle i våre liv og våre samfunn.

Sigmund Loland oppholder seg for tiden i USA på forskerhopphold, og opplever amerikansk idrett på nært hold. Det preger også kommentarspalten i hans hjemlige Stavanger Aftenblad. Her kommer første rapport som gjengis med tillatelse fra avisen.