Går det an å lære å like å løpe?

Så godt som alle små barn foretrekker å løpe framfor å gå, men fasinasjonen avtar eller avlæres med årene hos de fleste. Er det mulig som voksen å løpe av pur glede?

Føtter til joggende på sti
En ny studie viser at elever gjennom oppveksten (skole og idrett) utvikler et negativt forhold til å løpe.Foto: Andreas B. Johansen

Av: Reidar Säfvenbom og Harald Solhaug Næss

I et tidligere innlegg på denne bloggen skrev Kristian Abelsen og Mia Keinänen om verdien av «å gå gjennom livet». I følge Abelsen og Keinänen kan det å gå virke meditativt og vi kan gå oss ut av negative sinnsstemninger og inn i mer positive problemløsende stemninger.

Å gå handler i sin enkelhet om å bringe seg selv ut av balanse, for så å sette foten fram og gjenopprette en ny midlertidig balanse. Når vi setter større fart på vekslingen mellom balanse og ubalanse så løper vi. De aller fleste av oss har en gang i tiden satt pris på denne raske vekslingen mellom balanse og ubalanse i livet. Vi har alle løpt av pur glede fordi forholdene inviterte til det – gjennom lange korridorer, rundt juletreet og opp og ned trapper. De aller fleste av oss likte en gang å løpe. Det ga oss kanskje en nødvendig følelse av frihet.

Men så skjedde det noe. På et eller annet tidspunkt sluttet mange av oss å like å løpe. Skal vi tro forskningen er denne utviklingen uheldig for folkehelsen. Rolig løping (ofte omtalt som jogging) klassifiseres gjerne i forskningen som moderat fysisk aktivitet. Gjennom forskning og statlige anbefalinger har vi lært at voksne og barn bør være moderat aktivitet henholdsvis en halv time og en time hver dag. Hvis vi følger anbefalingen unngår vi sykdom og tidlig død. Det burde kanskje være motiverende nok, men vi som mennesker responderer i liten grad på trusselen. Ikke alle småskolebarn, bare halvparten av ungdom og bare en av fem voksne nordmenn imøtekommer myndighetenes anbefalinger om å gjøre noe vi en gang hadde stor glede av.  

Portrett av Reidar Säfvenbom

Reidar Säfvenbom. Foto: Andreas B. Johansen

Myndighetene bruker mye ressurser for å få befolkningen til f.eks å løpe. Svært få av tiltakene tar utgangspunkt i hvordan vi har det mens vi løper. Det skyldes mest sannsynlig mangel på tilsvarende forskning. Forskning på helseeffekter som oppstår etter varig fysisk aktivitet (eks. mindre vekt og mindre sykdom) har dominert over forskning på mulige subjektive erfaringer av mening og velvære under aktivitet. Det har ført til at det i dag formidles mye instrumentell og målorientert kunnskap om «riktig» og «effektiv» trening mens kunnskapen om hvordan vi kan «lære å like å være i aktivitet» er mangelfull, og kommuniseres derfor i liten grad.

I en ny norsk studie (Solhaug Næss, Säfvenbom og Standal, 2013) spør forfatterne om det er mulig «å lære å like å løpe». Forfatterne tar utgangspunkt i at så godt som alle små barn foretrekker å løpe framfor å gå, men at denne fasinasjonen av løping avtar (eller avlæres) med årene hos de aller fleste. Studien som ble gjennomført på en gruppe elever i videregående skole viste at elevene gjennom oppveksten (skole og idrett) hadde utviklet et negativt forhold til å løpe. Mange var lei av å måtte løpe i en viss fart, en viss lengde eller på en viss tid. Studien viste imidlertid at ungdommene var i stand til å erfare mening med og glede av å kunne løpe hvis dette faktisk var målet med aktiviteten.  Fagfellevurderingen av artikkelen uttrykte forskningen som interessant nybrottsarbeid som kan bidra vesentlig i folkehelsearbeidet. Løping er en basisbevegelse som ikke krever spesielle tekniske ferdigheter. Løping kan foregå nær sagt hvor som helst, aktiviteten krever lite utstyr og gir særdeles god fysiologisk effekt i forhold til den tiden man er i aktivitet.

Studien var basert på John Deweys teorier om hvordan erfaring påvirker læring og videre atferd. Dewey fremhever at det er sterke erfaringer som forårsaker læring, utvikling og videre atferd. Denne type erfaringer har et aktivt og et passivt element. Det aktive elementet er handlingen, mens det passive elementet er refleksjonen som påfølger handlingen. Samlet sett vil erfaringene påvirke hva man lærer av situasjonen. Det betyr at hvis en person som løper reflekterer over hvordan løpingen og den konteksten løpingen foregår i kan justeres for å finne fram til gode erfaringer med å løpe, vil flere slike erfaringer kunne gi personen kroppslig kunnskap om hvordan løping kan forandre sinnsstemningen positivt. Slik kunnskap vil naturlig nok påvirke personens forhold til å løpe. I motsatt fall, dersom en person gang på gang reflekterer over hvordan løping gir ubehag i form av høy puls, støle bein og motløshet vil disse erfaringene samlet gi personen kunnskap som indikerer at løping forandrer sinnsstemningen negativt. På denne måten vil erfaringen vi får gjennom en aktivitet være sentral i forhold til hvordan vi lærer denne aktiviteten å kjenne. Dette betyr at skal man legge til rette for «å lære å like å løpe», må de involverte personene først og fremst bli i stand til å finne fram til hvordan løping kan gi positive erfaringer for dem selv. Løperen må få mulighet til å la erfaringene styre progresjonen (erfaringsprogresjon) til fordel for generelle prinsipper for riktig eller effektiv trening.

Løping foregår i kontekst som inkluderer biologiske, mentale, sosiale, og kulturelle systemer. I enhver handling (eks fysisk aktivitet) veves disse dynamiske systemene inn i hverandre og påvirker hverandre relasjonelt. Disse prosessene kan identifiseres hvis vi tar oss tid til å reflektere over dem. Ut fra dette perspektivet har Agans et al., (2013) utviklet begrepet «Positive Movement Experiences» (PME). De konkluderer med at ingen andre enn mennesket selv kan justere aktiviteten på en måte som gjør at alle de ulike systemene (relasjonen mellom systemene) ivaretas med tanke på å optimalisere erfaringen. Det sentrale poenget er at målet for løpingen må være å finne fram til en optimal erfaring framfor å løpe for å oppnå tilstrekkelig mengde eller tid i henhold til en utregnet generaliserbar dose anbefalt av en ekstern myndighet.

Den erfaringsbaserte metodikken som ble benyttet i studien av ungdom i videregående skole bør videreutvikles og effekter må dokumenteres. Derfor søker forskerne bak studien om midler til å gjennomføre en tilsvarende, men mer omfattende effektstudie, denne gangen blant voksne inaktive. Det gjenstår å se om noen tør å tenke at det faktisk kan være mulig å lære å like å løpe; at det er mulig å løpe av pur glede uten personlig trener, skritteller eller trusler om overvekt, sykdom og tidlig død.

Kilder

Næss , H.S., Säfvenbom, R. & Standal, Ø.F. (2013): Running with Dewey: is it possible to learn to enjoy running in High School Physical Education? Qualitative Research in Sport, Exercise and Health,  DOI:10.1080/2159676X.2013.796489

Agans, J.P., Säfvenbom, R., Bowers, E.P. Davis, J. & Lerner, R.M. (2013). Positive Movement Experiences: Approaching the Study of Athletic Participation, Exercise, and Leisure Activity through Relational Developmental Systems Theory and the Concept of Embodiment.  In Benson, J. & Lerner, R.M. (Eds), Advances in Child Development and Behavior. Embodiment and Epigenesis: Theoretical and Methodological Issues in Understanding the Role of Biology within the Relational Developmental System. Part B: Ontogenetic Dimensions 45. (261 – 286). CA: Elsevier.