Selvorganiserte unge

Mange selvorganiserte ungdommer har tidligere vært i organisert idrett – og de vil ikke tilbake.

Tom Tvedt fra Randaberg IL ble ved det siste idrettstinget valgt til ny leder for en av Norges mektigste organisasjoner, og erstatter avtroppende idrettspresident Børre Rognlien. Den nye idrettspresidenten arvet dermed også jobben med å opprettholde organisasjonens ambisjon om å forbli eneleverandør av idrettstilbud til alle barn og unge. Denne formen for hegemonisk ambisjon har så langt ikke vekket politisk diskusjon og rammer derfor aktivitetstilbudet til et par hundre tusen ungdommer.

Omtrent halvparten av alle 15-åringer i Norge er medlem av et idrettslag. Det betyr at svært mange finner det lokale idrettstilbudet meningsfullt. Den andre halvparten har valgt seg vekk fra den organiserte idretten for å kunne ta vare på seg selv på egen hånd.

Forskning på norsk ungdomsidrett har gjennom flere internasjonale publikasjoner problematisert at Norge hvert år investerer mange hundre millioner kroner i en oppvekstvirksomhet som bare halvparten av landets ungdommer makter å ta del i. Verken kulturministere eller barne-, likestillings- og inkluderingsministere har så langt funnet denne forskningen interessant – og idretten selv finner ingen grunn til å problematisere forholdet.

Forskningen bør imidlertid hentes fram hver gang vi leser i avisen at ungdom blir latere og latere. Det er nemlig ikke riktig. Det som er riktig er at det finnes mye initiativ blant ungdom, men at bevegelseskulturen har tatt nye veier på utsiden av den tradisjonelle idretten. En rekke nye bevegelsesaktiviteter basert på andre logikker enn «høyere – sterkere – lengre» har vokst fram. Forskning viser at «livsstilsaktiviteter» (Lifestyle sports) er den aktivitetsformen som vokser mest i Europa og blant unge. Mange av disse aktivitetene er i ferd med å vokse fra de tradisjonelle idrettene.

Løse beregninger viser for eksempel at vi har nærmere 70.000 rullebrettkjørere i Norge. Det er mange særforbund som ikke er i nærheten av en slik oppslutning. I tillegg til skaterne finner vi syklister på rare sykler, parkourutøvere, trickere, kitere, dansere, jibbere, longboardkjørere og mange andre. Internasjonal forskning viser at disse utøverne er lei idrettens regimer. Noen av dem konkurrerer og noen gjør det ikke. De forholder seg i liten grad til treningstider eller trenere og de er gjerne opptatt av å finne fram til bevegelser som ennå ikke er oppdaget. Musikk, bevegelse og film kobles når de skal vise seg fram.

De er ikke uorganiserte eller ustrukturerte, men selvorganiserte og selvstrukturerte. De er omsorgsfulle overfor hverandre, de er inkluderende, autonome, de opererer på tvers av kjønn, alder og sosial klasse, og mange av dem trener mye. Mange av dem har vært i organisert idrett – og de vil ikke tilbake. Samtidig kunne de tenke seg litt støtte til anlegg og «gatherings» og de vil gjerne arrangere «workshops» og utvikle «tutorials» for å rekruttere flere inn i miljøer hvor de dyrker «smil per time» framfor «mil per time».

De trenger et organisasjonsnummer og noen som kan hjelpe til med å lese høringsnotater fra kommunen slik at de selv kan gjøre det de ønsker mest av alt – å være i bevegelse. De trenger en semi-organisert løsning på linje med rockebandene i landets ungdomsklubber.

Ungdom & Fritid er en medlems- og interesseorganisasjon for ansatte og brukere av kommunale fritidsklubber og ungdomshus. Organisasjonen har i samarbeid med Høgskolen i Buskerud og Vestfold, og Norges idrettshøgskole søkt Kunnskapsdepartementet om opprettelse av et bachelorprogram i Ungdoms- og fritidspedagogikk. Under forutsetning av godkjennelse fra KD vil de som måtte få en slik utdannelse ha ungdom og fritid som sin spesialkompetanse. Denne kompetansen er forskjellig fra kompetansen vi finner i idretten og i helsedirektoratet, og den er nødvendig hvis myndighetene ønsker et aktivitetstilbud som jevner ut sosiale ulikheter.

I solidaritet med et par hundre tusen ungdommer som ikke finner seg til rette i den organiserte idretten bør helse- og oppvekstpolitikere se på muligheten for at ungdomsklubbene kan bistå idretten i et arbeid de aldri vil lykkes med, nemlig å gi et meningsfullt tilbud om bevegelsesaktivitet til alle unge på fritiden. Hvis vi virkelig ønsker flere glade 15-åringer i aktivitet bør den nye idrettspresidenten frita seg selv eller bli fritatt fra ansvaret for alle unge.

De autonome og selvorganiserte unge må heies fram og et semi-organisert tilbud med betydelige ressurser må utvikles gjennom for eksempel fritidsklubber og ungdomshus. Det vil koste penger og disse bør ikke tas fra den organiserte idretten. Fordelen med delt ansvar er at den nye idrettspresidenten slipper å stå med vond smak i munnen neste gang idretten bygger et spesialanlegg til hundre millioner kroner – fordi han da kunne vært trygg på at også de mange håpefulle som i dag danser på tenåringsrommene sine og som drømmer om å kjøre longboard, kite eller padle elv kan få sine drømmer oppfylt – på fritidsklubben.

 

Blogginnlegget er basert på en kronikk som var på trykk i Dagbladet 05.06.2015