Helsen din - hvor går grensen mellom jobb og privatliv?

Salatbar i kantina, trimrom i kjelleren, konkurranser om hvem som sykler mest til jobb, bedriftsidrettslag og hvilerom. Er noen arbeidsplasser blitt for opptatt av de ansattes livsstil?

Sprek kvinne med vind i håret og vannflaske hilser på mann som sitter inne i en bil.
Posten Norge er en av mange bedrifter som legger til rette for at de ansatte skal være i fysisk aktivitet. Foto: Posten Norge

Undersøkelser viser at de som benytter seg av slike tilbud først og fremst er ansatte som allerede er opptatt av egen helse. Det er lett å engasjere de som allerede er i gang. Kanskje er det greit. Noen liker sport, andre ikke. Liker du kunst – da kan du jo bli med i kunstgruppa på jobben. Eller starte en. Ingen tvinger jo sportsentusiasten til å se kunst fordi det er så «godt for den mentale helsen og generelle dannelsen».

Er helse blitt en hellig ku som ingen åpenlyst kan kritisere ustraffet? Hvorfor kan vi ikke bare si at sport er en hobby på linje med andre interesser som film, reising, litteratur, sjakk, veteranbiler eller hagearbeid? At hver medarbeider har sin smak?

Jo, tenker jeg, det kan vi faktisk gjøre. Ingen skal føle seg tvunget til å drive med sport. Men mosjonere, det er noe annet. Det bør vi faktisk alle sørge for. Bruke kroppen – bevege oss – kjenne hjertet slå litt fortere, bli noe mer andpusten enn om vi går rolig. Kjenne at musklene har vært i bruk. Å ikke holde seg i form er litt som å kjøre bil uten bilbelte. Du tar en sjanse med helsa di. Du kan holde deg frisk og rask lenge, men sannsynligheten faller for hvert år som går.

Når noen spør oss om vi trener, vil mange av oss kikke ned i asfalten og mumle litt utydelig «Nja, trene og trene, jeg prøver jo å…». Trening virker så avansert. Men trening handler faktisk bare om å drive med fysisk aktivitet som er planlagt, strukturert og gjentas – og der målet er å bedre eller vedlikeholde funksjonsdyktighet (Anderssen og Strømme, 2001).

Derfor er jeg i prinsippet for å bruke arbeidsplassen som en arena for å hjelpe folk til økt mosjon og bedre helse. Også de som i utgangspunktet ikke er så interessert. Men man skal være varlig så man ikke trår feil.

Arbeidsplassen har den fordelen at den kan nå hver enkelt direkte – også de som i dag er friske, men ikke i form. Utfordringen er at arbeidsplassen lett kan oppleves som å blande seg inn i folks privatliv. Norske arbeidsplasser har lang tradisjon for å jobbe med helse, miljø og sikkerhet. Vi har arbeidstidsbestemmelser, kjøre- og sovetidsbestemmelser, krav til inneklima, opplæring i brannrutiner og kartlegging av arbeidsmiljø osv. Men dette er på arbeidsplassen eller i arbeidstiden. Arbeidsplassen måler ikke inneklima i boligen din, kartlegger ikke familiemiljøet eller bestemmer når du skal legge deg.

Derfor bør et helsefremmende arbeidsplassprogram:

  • Gjøres personlig ved å invitere den enkelte til en bevisstgjøring rundt egen situasjon. Noen er ikke klar over helsesituasjonen sin og lever i god tro om at den er ok. Andre er fullt klar over at de burde gjøre noe, men vet ikke hvordan de skal angripe oppgaven. De ansatte må oppleve at programmet støtter dem i å øke sin kompetanse og evne til å gjennomføre livsstilsendringer.
  • La de ansatte oppleve at de deltar på egne premisser, og at de får støtte til å mosjonere på en måte som er tilpasset deres preferanse og livssituasjon.
  • Unngå å skape vinnere og tapere. Det er helsegevinstene man er ute etter, ikke idrettsresultatene. Da holder det at alle kommer opp på 30 minutter moderat fysisk aktivitet om dagen. Resten er opp til den enkelte. En tur i rask gange etter jobb bør være like mye verd som å melde seg på Birken.
  • Benytte den sosiale tilhørigheten blant kolleger som en støtte til den enkeltes livsstilsendring. Det er krevende å endre vaner – en heiagjeng kan gjøre det lettere

Et helsefremmende arbeidsplassprogram kan fort bli et stunt - uten motiverte medarbeidere og langvarig effekt. I min intervensjonsstudie vil deltakerne få hjelp og støtte til å utvikle en indre – eller selv-regulert – motivasjon for mosjon på fritiden. Målet er at deltakerne skal bli selvgående og finne tilfredsstillelse i å mosjonere jevnlig – for sin egen del, og ikke som en forpliktelse overfor arbeidsplassen.