Idrett og valg

Siden det er sjelden idrett gjøres til tema i politiske debatter – om vi ser bort fra den pågående Oslo-OL-2022-debatten – kan det være vanskelig å orientere seg i det idrettspolitiske landskapet og gjøre seg opp en kvalifisert mening om hvilket parti man bør stemme om man er særlig opptatt av idrett og fysisk aktivitet.

Fotballjenter på trening

Hovedmålsetting for norsk idrettspolitikk er og har vært ‘idrett for alle’, skriver Ørnulf Seippel. Foto: Andreas B. Johansen, NIH

Spørsmålene som melder seg er (i) hva idrett og fysisk aktivitet egentlig betyr for partiene og ut fra det (ii) om idrettspolitiske standpunkter er noe man som velger bør ta høyde for.

Det viktigste uttrykket for hva de ulike politiske partiene faktisk mener om idrett finner vi i partiprogrammene. Om man synes det er tungvint å lete seg fram i disse, finnes det nå en snarvei: holderdeord.no. Dette er en organisasjon som ønsker å finne fram til, nettopp, om politikerne gjør som de sier de skal gjøre. For å felle en slik dom, er første skritt å finne ut hva partiene faktisk sier om ulike spørsmål. På holderdeord.no finner man følgelig informasjon, tema for tema, om hva partiene sier og ønsker på en rekke områder.[1]

Om vi starter med den mest aktuelle saken i idretts-Norge – skal Oslo søke om vinter-OL i 2022 – sier partiprogrammene lite. Her må man bare følge med i den løpende debatten: Den som bestemt mener at Oslo ikke skal søke ser ut til å finne tryggest grunn på ytterkantene der Rødt og FrP har funnet hverandre. Ellers er mange partier tilsynelatende for, selv om den store entusiasmen kanskje mangler og det ser ut som om det er vanskelig å holde troppene samlet; det meldes f.eks om at det er problemer innad i Høyre.

Mener partiene noe særlig om idrett? Om vi teller antall posisjoneringer holderdeord.no har registrert, finner vi at det er en svak tendens til at venstresiden (AP: 13; SV: 12, snitt: 12,5) mener mest, foran sentrumspartiene (SP: 8; KRF: 16; V:9, snitt: 11) og de borgerlige (FRP: 10; H: 5, snitt: 7,5). Grove kategoriseringer, ikke velegnet som bakgrunn for egne meninger, og vi får anta at disse forskjellene i bunn og grunn reflekterer at man er mer skeptisk til politisk styring på høyresiden (men like opptatt av idrett og fysisk aktivitet som andre?).

Leser man seg gjennom partiene idrettspolitiske posisjoneringer, er at det klart at mange standpunkter er trygt plassert innenfor det vi kan forvente ut fra partiene ideologiske orienteringer. Fra venstre mot høyre finner vi at både SV (‘tilbudet av gratis idrettsaktiviteter for barn og unge økes’) og AP (‘ordninger som sikrer at barn i familier som lever på sosialstønad skal få muligheter til å delta i fritidsaktiviteter’) legger vekt på at alle skal med, men at det også er viktig at det offentlige tar et særlig ansvar. AP understreker også at ‘mangfoldet ikke må gå tapt gjennom at markedskrefter alene skal understøtte … toppidretten’. KrF markerer i god motkulturånd at idretten skal være rusfri, og SP ønsker å øke støtten til nærmiljøanlegg i hele landet (der AP og KrF understreker at storbyene bør prioriteres). I liberalistisk ånd ønsker H, V og FrP alle å åpne opp for proff-boksing.

Hovedmålsetting for norsk idrettspolitikk er og har vært ‘idrett for alle’, og denne målsettingen dukker opp, mer eller mindre eksplisitt, flere steder. Den er (som over) tydeligst på venstresiden, mens KrF proklamerer at breddeidretten er viktigere enn toppidretten. Selv om målet ikke uttrykkes like tydelig av alle, er det like fullt lite som tyder på at noen av partiene er i mot denne overordnede målsettingen

 Det viktigste politiske virkemiddelet man tradisjonelt har anvendt for å nå målet om ‘Idrett for alle’ er bygging av idrettsanlegg. Alle partiene har en eller annen mening om bygging av idrettsanlegg: ’AP vil bygge flere idrettsanlegg, særlig … i storbyer’, FrP vil ’at ventetiden blir fjernet’, H vil ’bygge flere nasjonalanlegg’, SP ’vil øke støtten tilnærmiljøanlegg’, SV ønsker ’Flere idrettsanlegg som er tilgjengelige for alle …’, KrF ’vil satse aktivt på utbygging av lokale idrettsanlegg’ og V ’vil øke andelen av anleggsmidler som går til nærmiljøanlegg’. Kort og godt, med litt ulike prioriteringer, ser det ut til at alle partiene vil videreføre den rådende politikken, der anlegg altså står i fokus.

Målet er ’idrett for alle’, middelet å bygge anlegg og det hele har vært finanisert gjennom Norsk Tipping hvis monopol nå er utfordret. Idrettens framtidige inntekter er mindre sikre enn de har vært, og hva vil de politiske partiene gjøre med det? Her har AP lite nytt  å melde. SV vil opprettholde Norsk Tippings spillmonopol, men på sikt få ”idretten” over på statsbudsjettet, V vil ’frigjøre … idretten … fra Norskt Tippings spillepenger gjennom finansiering over statsbudsjettet’. Andre tiltak for økonomien er å fjerne skattelegging av dugnadsarbeid (FrP), øke skattefradrag for gaver til frivillige (FrP),  innføre momsfritak for ideelle lag og organisasjoner (FrP, Krf, V), sørge for momskompensasjonsordning (SP) og hurtigere øke idrettens andel av tippeoverskuddet til 64 % (H).

Utover disse ”større spørsmål”, finner vi også en rekke saker som er mindre forankret i politiske ideologier. I disse sakene er det vanskelig å slutte fra at noen går inn for det til at de andre ikke gjøre det. Det er f eks bare SP, SV og KrF som markerer at de vil ha en dopingfri idrett, men det betyr neppe at AP eller FrP er for doping. Et annet spørsmål som har vært fremme i offentligheten er svømmeferdigheter /-anlegg, og AP og KrF er eksplisitte på at svømmeopplæring er viktig. AP og FrP er de som har den tydeligste prioriteringen av at man skal legge til rette for frivillighet. Tre partier – AP, SV, KrF - trekker fram at idretten bør fungere som en integrerende arena i forhold til minoriteter. AP, SV og KrF nevner også at man skal forsøke å knytte idrett, skole og SFO nærmere sammen.

Så, hva skal man stemme? For det første er det, selv om formuleringer og tilnærminger varierer noe, vanskelig å finne konfliktlinjer av stor betydning: målsettingen om ‘idrett for alle’ utfordres ikke, og alle partiene satser på sitt vis på anlegg. Framtidige spørsmål om idrettens finansiering peker seg ut som ett spennende tema for framtiden. For det andre følger mange av de idrettspolitiske standpunktene (rimelig nok) velkjente politiske skillelinjer. Konklusjon: Stem som du har tenkt. Samtidig framstår partienes idrettspolitiske orienteringer som fragmenterte, og det kan altså være vanskelig å se om og eventuelt hva slags overordnede idrettspolitiske strategier partiene egentlig har. For framtiden kan man derfor ønske seg at de politiske partiene utvikler mer helhelhetlige idrettspolitiske «program» slik at man virkelig kan se om det gjør en forskjell for idretten hva man stemmer.

 



[1] http://www.holderdeord.no/promises?category_id=78&period=2013-2017&subcategory_id=80