Ta en Northug!

Det er så mange som har det travelt med å bli verdensmester. Pappa Northug er glad hans unger ikke kom borti organisert idrett for tidlig.

Gutt på startstreken i barneskirenn

Foto: Lasse Nettum

Barn, idrett og tidlig spesialisering, overivrige foreldre og trenere, og barn som vil bli verdensmestere – raskt. I Dagsavisen 21. mars er en fysiolog bekymret for omfanget av spesialisert trening for barn. Spissformulert: Det er så mange som har det travelt med å bli verdensmester. Pappa Northug i samme avis dagen etter: «Jeg er glad mine unge ikke kom borti organisert idrett for tidlig». Han er klar på at junior ikke hadde vært der han er nå uten den store allsidighet som liten.

Paradokset

Mange barn begynner tidlig i organisert idrett. Denne har allsidig fysisk aktivitet, idrett og trening som mål. Men praksis trues av kommersielle krefter og toppidrettstenkning for barn. Tidlig spesialisering må til, hevder en del trenere og foreldre. Systematisk og spesialisert trening får status. Akademier i særidretter dukker opp, og «winning is the only thing» blir meningsdannende. Mange barn farges tidlig av dette, og tv-idretten holder varm drømmen om VM og olympisk deltagelse.

Bør vi bekymre oss? Ja, dersom dette blir en trend. Tidlig spesialisert organisert trening med kortsiktig resultatfokus kan føre til sviktende motivasjon, prestasjonsfall, dropout, og i verste fall utbrenthet. Parallelt er mange barn i dag for lite fysisk aktive og i dårlig fysisk form. Overvekt og dårligere motoriske ferdigheter er økende. Dette gir dårlige odds for barn og voksnes helse og funksjon.

Tidlig spesialisering et «must»?

10.000 timersregelen er nærmest en vedtatt sannhet, og det er klart at man må øve mye på det man skal bli god i. Spørsmålet er bare hvordan og til hvilken tid. Tidlig spesialisering garanterer ikke senere idrettslig suksess. De fleste som når elitenivå i sine respektive idretter har et stort aktivitetsmangfold bak seg, viser studier. Et stort antall årstimer lekpreget trening i det som senere er blitt deres hoved-idrett er typisk. Systematisert, prestasjonsrettet trening i hoved-idretten kom først senere.

Tidlig spesialisering og tap av talent

Utøvere født tidlig på året er overrepresentert i på høyere nivåer i konkurranseidretten. Det kalles relativ alderseffekt. Barn som er født tidlig på året er med større sannsynlighet mer fysisk modne. Disse får ofte merkelappen talentfull av trenere og foreldre. Det er ikke overraskende at «tidlig fødte» presterer bedre der og da gitt tidlig fødselsdato, modning og fysiske utvikling.

Gutt hopper høyde

De fleste som når elitenivå i sine respektive idretter har et stort aktivitetsmangfold bak seg, viser studier. Foto: Nicolas Tourrenc

Men det sier lite om ferdighetsutvikling og potensiale på sikt. Merkelappen som talentfull medfører at trenere (og foreldre) gir uttrykk for større forventninger til de «tidlig fødte», mens «sent fødte», feilaktig, gis mindre oppmerksomhet («Pygmalion» effekt). Positive og negative sirkler oppstår. De unge opptrer i tråd med forventningene. De som blir «sett» og vurdert som talentfulle øker selvtilliten, treningsinnsatsen og blir, ikke overraskende, bedre. De som ikke blir «sett» mister troen på seg selv og får en negativ lærings- og prestasjonsspiral.  Trenere og foreldre får på feil premisser rett i sine antagelser om god og mindre god («Selvoppfyllende profeti»).

Mange foreldre tror det er viktig å innlemme poden i idretten så tidlig som mulig. Tidlig spesialisering forsterker dette. Særlig vil dette kunne gjelde for dem med barn født tidlig på året. De vurderes av foreldrene som mer modne og idrettsklare. Matteus-effekten oppstår: «De som har mye skal få mer, mens de som har mindre skal bli tatt fra det de har». De som begynner tidlig får et fortrinn både med hensyn på erfaring og læring. Tidlig spesialisering kan slik føre til at noen på sviktende grunnlag identifiseres som talent og får mulighet til å bli god. Andre derimot, som faktisk har stort potensiale, blir ikke sett og mister lysten på idrett og fysisk aktivitet.

Hva er det vi glemmer?

Alle barn trenger å bli sett og verdsatt for å lære og for å være motivert for trening og fysisk aktivitet. Og de trenger variert stimulans for å lære, ikke bare fysisk-motorisk, men også kognitivt, sosialt og emosjonelt. Det skjer best i kontekster med tilstrekkelig selvbestemmelse hvor de får lov til å være aktører, og hvor alle gis mulighet til å mestre et mangfold av fysisk-motoriske utfordringer. Indreregulert motivasjon stimuleres best slik. Spesialisert idrett i tidlig alder iscenesatt av voksne kolliderer med dette.

Tidlig spesialisering – andre fallgruver

Gutt sparker fotball

Barn som har spesialisert seg tidlig i en idrett er dårligere motorisk enn barn med erfaring fra flere idrettsaktiviteter. Foto: Nicolas Tourrenc

Barn som har spesialisert seg tidlig i en idrett er dårligere motorisk enn barn med erfaring fra flere idrettsaktiviteter. Fotballspillere som ble karakterisert som kreative av sine trenere i senioralder hadde en mer allsidig motorisk aktivitetsbakgrunn enn de mindre kreative. Mengden systematisk trening i fotball var det liten forskjell på. Noe for NFF og Drillo å tenke på! Allsidig nevro-muskulær trening gjennom motorisk allsidig aktivitet bidrar til å forebygge idrettsskader i ung alder, og er viktig for stabil idrettsdeltagelse fra barn til voksen. Dessuten; eldre med god motorisk funksjon og styrke er mer selvhjulpne, har bedre livskvalitet og er mindre utsatt for fallulykker.

Motorisk allsidighet og kognisjon

Betydningen av fysisk aktivitet og idrettsutfoldelse for god kognitiv funksjon blant barn og unge er et hett tema i forskning. Til nå har man vært opptatt av hvor mye aktivitet er nødvendig for å oppnå kognitive effekter (kvantitativ dose-respons). Nå pekes det imidlertid også på viktigheten av kvalitativ dose-respons. Motorisk varierte og komplekse aktiviteter stimulerer kognitive ferdigheter. Nye muligheter for både barneidrett og kroppsøvingsfaget i skolen her!

Flere veier til Rom, men ...

Tidlig spesialisering kan føre til suksess for de få og fysisk inaktivitet for de mange. Er det formålstjenlig så lenge barnesentrert, motorisk allsidig idrett stimulerer til idrettslig suksess for de mange og samtidig gir færre inaktive? Ta en Northug!