Kroppsøvingsfaget baklengs inn i fremtidens skole

Etter å ha lest rapporten "Elevenes læring i fremtidens skole" er jeg langt fra beroliget.

Gutt med basketball står med ryggen til kamera, henvendt til en klasse som trener basket
Hverken friluftsliv eller dans får omtale i Ludvigsen-utvalgets rapport. Det er kritikkverdig, mener artikkelforfatteren. Foto: Andreas B. Johansen

Offentlige utredninger hvor faget kroppsøving behandles som eget punkt er ikke hverdagskost. Sånn sett var det en kroppsøvingsfaglig begivenhet når Ludvigsen-utvalget overleverte NOU-rapporten «Elevenes læring i fremtidens skole» (1) til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Som kroppsøvingsforsker, og kanskje litt nerdete hva gjelder læreplaner og fagutvikling, kastet jeg meg ivrig over rapporten, men må bekymret konstatere at jeg finner omtalen av kroppsøvingsfaget lite nyskapende og ganske så ensidig idrettsfokusert.

Rapporten identifiserer «dybdelæring» og «progresjon» som vesentlige målsetninger i fremtidens skole. Progresjonen i dagens kroppsøvingsplan sies å følge elevenes fysiske og motoriske mestring i tillegg til et økende krav om å kunne forklare sammenhenger utover i skoleløpet, for eksempel mellom livsstil og helse. Samtidig «blir egen utøving og spesialisering knyttet til kroppsøving sentralt for en del elever ettersom mange utvikler ferdigheter på høyt nivå i ulike idretter. Skolefaget kjennetegnes derfor ved at det virker sammen med lokale idrettslag, sportsklubber og annen fritidsaktivitet i å bygge opp barn og unges kompetanse som utøvere innen idrettsgrener, både individuelt og sammen med andre.»

Kroppsøving er blant de skolefagene rapporten beskriver som bredt i omfang, innholdsmessig sett. Dette understreker utvalget som en utfordring for mål om dybdelæring, i motsetning til overflatelæring. Bredden i fag som kroppsøving «er til hinder for at elevene skal kunne gå i dybden i enkeltemner», og når aktører som idrettslag virker sammen med skolen om å bygge utøverkompetanse hos elevene kan det ses på som en form for fordypning

Jeg skal ikke her spekulere i hvem og hvilke elever en slik tenkning rundt fordypning sannsynligvis vil tjene. Jeg er interessert i hvordan rapporten kopler den klart uttrykte skepsis til bredden i kroppsøvingsfaget til det jeg leser som en prioritering av idrett på bekostning av andre bevegelsesaktiviteter. Hvis faginnholdet i utgangspunktet er for omfangsrikt og dybdelæring i faget handler om utøvelse og spesialisering i idrett, så forklarer jo det hvorfor for eksempel friluftsliv, som i dagens læreplan er et eget hovedområde i kroppsøving, ikke får noen omtale ut over nettopp som navn på hovedområdet. Og at dans som del av kroppsøving kun nevnes en gang i rapporten, og da under faget musikk!

Til utvalgets forsvar kan det hevdes at også disse aktivitetsområdene er ment inkludert i formuleringer som «utøvelse av ulike sports- og idrettsaktiviteter». Men utvalget stempler selv skolefagene som «historiske og kulturelle konstruksjoner» formet blant annet i dialog med samfunnsutvikling, pedagogikk og politikk. Da er det rimelig å forvente at utvalget har bevissthet rundt egne ordvalg og vinkling, og hvordan deres valg bidrar til konstruksjon og rekonstruksjon av ulike fagforståelser.  

Ord som «utøver» og «spesialisering» er hentet fra konkurranseidrettens begrepsapparat. Det er forskjell på å kunne delta og det å utøve en idrettsaktivitet. Begrepsbruken til Ludvigsen-utvalget støtter en fagforståelse som David Kirk hevder ble dominerende i «physical education»/kroppsøving for 30-40 år siden og som han kritiserer under betegnelsen «physical education-as-sport-techniques» (2). Kanskje ikke helt uventet, tyder forskning på at dagens praksis i kroppsøvingsfaget favoriserer «those who are already involved in movement activity and those who are involved in competitive youth sports in particular” (3, s. 15). Mer uventet, og kanskje litt skremmende, er det at et utvalg som skal gi råd om kroppsøving i fremtidens skole synes ukritisk eller ubevisst å yte støtte til en slik slagside med tanke på alle elevers mulighet til meningsfull læring og mestring i faget.

Eller kan den tilnærmede rendyrking av idrettsperspektivet faktisk tilhøre utvalgets svar på oppdraget? Er utøverperspektivet og idrettsorienteringen mest sentralt for den kropps- og bevegelseskompetanse et fremtidig samfunns- og arbeidsliv vil kreve? Dette trenger i så fall en dypere grunngiving når Ludvigsen-utvalget skal levere hovedrapporten innen 15. juni 2015.

Men også i første delrapport som vi nå har fått, er det mer å lese for den kroppsøvingsinteresserte. Totalt forekommer ordene «kroppsøving» og «kroppsøvingsfaget» 32 ganger i løpet av ca. 130 sider. De fleste av disse under punkt 6.8 der faget kroppsøving behandles spesielt (fra s. 89). En historisk linje trekkes tilbake til Normalplanen av 1939 og i perioden sies faget å ha vært «preget av behovet for en sunn fysisk utvikling hos elevene, men har også vektlagt glede, mestring, kreativitet og trivsel i tillegg til kunnskap om kroppen og bevissthet om helse». Vi kan også lese om utvikling i fagets timetall, om den uro som har vært rundt ulik opplærings- og vurderingspraksis (4) og om 2012-revisjonen av læreplanen som klargjorde at innsats skulle være en del av vurderingsgrunnlaget i faget kroppsøving (5). 

Alt dette forblir overflatekunnskap om det ikke knyttes til en dypere diskusjon av hvilken rolle kroppsøving skal spille i fremtidens skole. Det er fristende å la Rune Slagstad få siste ord. Han var i anledning overleveringen av NOU-rapporten invitert til å kommentere utvalgets arbeid i et skolehistorisk perspektiv. Slagstad beklaget at rapporten selv er preget av mangel på den faglige dybde som rapporten etterspør i skolen, og at behandlingen «av fagenes historikk, rasjonalitet og begrunnelse er overfladisk og lettvint» (6).

Sten Ludvigsen svarte med å si at rapporten var gjennomsyret av fokus på fag og at Slagstad burde gå hjem og lese den. Vel, jeg har lest den og er langt fra beroliget med tanke på kunnskapsgrunnlaget som er ment å danne basis for tilrådninger om elevenes læring i og gjennom kroppsøving i fremtidens skole.

 

Referanser:

(1)    NOU (2014): Elevenes læring i fremtidens skole. Et kunnskapsgrunnlag. Norges offentlige utredninger 2014:7, Kan hentes fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/nouer/2014/NOU-2014-7.html?id=766593

(2)    Kirk, David (2010): Physical education futures. Milton Park/Abingdon/Oxon: Routledge.

(3)    Säfvenbom, Reidar, Haugen, Tommy og Bulie, Marte (2014): Attitudes toward and motivation for PE. Who collects the benefits of the subject? Physical Education and Sport Pedagogy, DOI: 10.1080/17408989.2014.892063

(4)    Lyngstad, Idar, Flagestad, Lene, Leirhaug Petter Erik og Nelvik, Ingrid (2011): Kroppsøving i skolen. Rapport fra arbeidsgruppe i kroppsøving. Utdanningsdirektoratet. Kan hentes fra http://www.udir.no/Upload/larerplaner/forsok/Kroppsoving_i_skolen_rapport_060611.pdf

(5)    Utdanningsdirektoratet (2012): Udir-8–2012 Endringer i faget kroppsøving. Rundskriv 8/2012.

(6)    Slagstad, Rune (2014): Befri oss fra pedagogene! Foredrag holdt 3. september 2014 ved overlevering av første delrapport fra Ludvigsen-utvalget (NOU 2014:7), trykt i Klassekampen 6.9. 2014, s. 32-34.