Nerdenes hevn?

Vil nerdene ta over den profesjonelle idretten? Jeg har vært på verdens største seminar på spiller- og kampanalyse i idrett.

Våren 2012 var det kalt inn til seminar på MIT (Massachusetts Institute of Technology) i Boston på et, i utgangspunktet, ganske smalt tema – analyse og statistikk i idrett. Interessen for dette feltet har imidlertid eksplodert de siste årene.

Idrettsstatistikk på plakat

Er det slik kampene skal vinnes i fremtiden? Er tallknusing viktigere enn sportskunnskap? Foto: Kenneth Wilsgård

Totalt deltok hele 2200 personer. Og i tillegg stod det flere hundre personer på venteliste som aldri slapp inn. Mange av deltagerne kom fra de store amerikanske profflagene i basketball, baseball, amerikansk fotball og ishockey og fra amerikanske eliteuniversitet. For eksempel stilte 8 personer fra Boston Celtics (NBA) og 56 personer fra Harvard universitet. Men også fra Europa og fra europeisk fotball kunne en finne deltagere. Chelsea og Fulham hadde hver med 3 personer, og i tillegg var Manchester United, Tottenham, Liverpool, Everton og HSV der. Og Norge var til stede, som eneste nordiske nasjon, med Kenneth Wilsgård og undertegnede. Det er tredje året vi er på dette seminaret. Hva har vi lært?

 

– Hvis vi spiller som Yankees her inne, vil vi tape for Yankees der ute!

I en av de første scenene i filmen Moneyball, formaner Billy Beane, spilt av Brad Pitt, Oakland Athletics sine talentspeidere til å tenke nytt i jakten på å ta igjen de andre, og langt rikere, baseball-lagene i den amerikanske ligaen. Moneyball er basert på Michael Lewis sin bok med samme navn. Oakland Athletics som gjennom hele 90-tallet hadde færrest dollar å rutte med i hele ligaen fant en konkurransefordel i analyse og statistikk som gjorde at de likevel kunne konkurrere jevnbyrdig med de rikeste lagene (som New York Yankees). Til stede på MIT-seminaret var Bill James, mannen som utførte analysene som Beane seinere satte ut i praksis. I James sin store fremførelse avslørte han hemmeligheten, nemlig å «vite noe som ikke alle vet, og som de ulike lagene gjerne vil vite». Det er dette kappløpet dreier seg om. Å finne noe som er underanalysert og undervurdert, men som likevel kan utgjøre en betydelig forskjell i praksis.

– Jeg har bare lyst til å ansette en geek!

Jonathan Wall, en av sportsdirektørene for hockeylaget Vancouver Canucks (tapende finalist i fjorårets Stanley cup-finale i NHL) uttrykker med dette en av trendene på dette feltet. Han innrømmer glatt at når han ansetter analytikere er han mer er på utkikk etter tallknusere enn folk med hockeykunnskap. Dette går igjen hos mange. Flere av lagene bruker nå svært avanserte analysemetoder og håndterer store mengder data. Dette krever dyp kunnskap i statistikk, metode og/eller dataprogrammering. Vi ser dette også i fotball. For eksempel har lag som Chelsea FC og Hamburger SV nå ansatt rene statistikere – helt uten fotballkunnskap.

Trackingsystemer

Det området i størst vekst innenfor spiller- og kampanalyse virker å være tracking- og posisjoneringssystemer. Dette er teknologi som automatisk, ved bruk av opp mot 20 stasjonære videokamera, radiobølger eller GPS kan følge samtlige spillere på banen og angi deres nøyaktige posisjoner, bevegelser og akselerasjoner. Vår fotball har her ledet an i utviklingen og de amerikanske idrettene henger etter. Først de siste

Data fra trackingsystem.

Tracking- og posisjoneringssystemer er på fremmarsj. Foto: Kennet Wilsgård

2-3 årene har de amerikanske idrettene tatt slike systemer i bruk, mens toppklubbene i England, Spania og Frankrike har hatt systemene i 10-15 år, gjennom videobaserte systemer drevet av Amisco og Prozone. Begrensningene med videobaserte analyser er at de kan være unøyaktige sammenlignet med systemer der radiobølge- eller GPS-sendere fysisk er plassert på spillerne og signaler kan fanges inn av mottakere som så gir de samme typene data. Flere aktører opererer nå i dette markedet. Norske ZXY har plassert en radiosender i et belte. Dette brukes nå av både Rosenborg og Tromsø. Andre aktører, slik som Nederlandske Inmotio, har sine sendere i vester, og dette brukes av lag som Bayern München, AC Milan og PSV.

 

På MIT-seminaret kommer det fram at selv om man lenge har brukt disse systemene i for eksempel Premier League så har de fleste ennå ikke lært seg hvordan de kan brukes effektivt for å si noe om spillet. Alle kan lese av antall høyintensitetsløp, men det er langt vanskeligere å bruke trackingsystemene til å si noe om hvor gode de kollektive og relasjonelle bevegelsesmønstrene er. Som analytiker i Everton FC, Steve Brown, sa det: «I for lang tid har vi nå sett på distanse, vi må nå se på kontekst og ball, det er i den retningen framtiden er.»

– Vi kan ikke måle lidenskap og sult, selv om det er dette alle ser etter

I en av paneldebattene uttrykkes dette av tidligere NHL-hockeyspiller Tony Amonte. Den kanskje mest brukte spilleragenten i baseball, Scott Boras, føyde til at det å finne ut av hva som ligger til grunn for spillere som i det ene øyeblikket er «på» og i det neste øyeblikket er «av» er det han er mest nysgjerrig på når det gjelder analyse. Dallas Mavericks, NBA-mesterne fra 2011, har nettopp fokusert på psykologi de siste 3 årene, og kjendiseier Marc Cuban uttrykte på seminaret at dette er en av nøklene til deres suksess. For et par år siden var han litt mer konkret da han sa at ”Kapasitet til å lære og huske mønstre, det er den neste store tingen. Kontinuerlige målinger av psykologiske aspekter – læring, håndtering av stress, det er det vi vil ha i framtiden.” 

– Speak English, please!

Tidligere sportsdirektør i Indianapolis Colts (NFL), Bill Polian utbrøt dette på MIT-seminaret i 2010. Med så mange master- og doktorgrader i avansert matematikk og statistikk samlet i samme rom er hjernekraften på et slikt seminar utvilsomt imponerende. Men hvis en ikke evner å kommunisere dette enkelt til de som tar beslutninger og utfører i praksis, altså til sportsdirektører/trenere og spillere, så hjelper det ikke at tallene er statistisk holdbare.

– Gjør noe annet!

Et slikt seminar er veldig inspirerende å være på. Møtet mellom statistikerne og praktikerne som tar viktige beslutninger i store klubber og lag er både underholdende, fascinerende og til ettertanke. Ga så dette seminaret et varsko om at nerdene vil ta over den profesjonelle idretten, og dermed få sin «hevn», eller vil det hele strande på manglende relevans, lite kontekstforståelse og dårlig kommunikasjon? Det som er sikkert er at det er en enorm kraft i dette feltet, og at drømmen om å skape den neste Moneyball, både i de amerikanske idrettene og i vår fotball lever godt i mange særdeles oppegående miljø. Og da er det ikke sikkert kraften bremses så mye når en av idrettsstatistikkguruene på scenen blir bedt om å gi ett hovedråd til unge studenter som har lyst på en karriere i profesjonell idrett, og han sier: «Gjør noe annet! Det er altfor mange av dere og i hvert fall inntil videre, altfor få jobber.»