Målet langt der fremme

Om Northug, Brækhus og Carlsens genuine evne til å trene over lang tid mot store mål.

Hva er det som gjør at noen tilsynelatende får til alt og oppnår suksess med sine an­streng­elser, og er det virkelig slik at enkelte oppnår suksess lettere enn andre? I trening mot en toppidrettskarriere, er det mange faktorer som spiller en rolle, og det er ulike synspunkt og meninger om hva som bør vektlegges på veien mot eliteprestasjoner. I dette innlegget vil jeg fokusere på noe som kan være av­gjørende for å bli en ener – evne til å jobbe mot langsiktige mål for deretter å oppleve til­freds­stillende belønning etter målopp­nåelse, det man i engelsk litteratur begrepsfatter som delay in gratification.

Det er i disse tider sesongåpning i mange vinteridretter, og våre stjerner innen lang­renn og skiskyting vil mest sannsynlig også denne sesongen bite hardt fra seg når de møter verdenseliten. I tillegg til disse stjernene i vinteridrett, har Norge en av verdens beste boksere i Cecilia Brækhus, vi har akkurat fått en verdensmester i sjakk, Magnus Carlsen, og vi har også mange suksessrike utøvere innen både lag- og individuelle idretter. Hvor mye arbeid ligger bak disse prestasjonene, og hva må til for å nå så langt som disse menneskene gjør? Når star­ter man forberedelse til disse prestasjonene, og er det spesielle egenskaper disse personene har som gjør at de når så langt som de gjør? Trener de mye mer, eller er det noe spesielt med disse personene som gjør at de når toppen og er verdens absolutt beste innen sin idrett på et gitt tidspunkt?

Ericsson (2008) foreslo at for å nå ekspertisenivå, måtte man trene i 10 000 timer, dette over ti år. Han beskrev videre denne treningen som deliberate practice, det vil si mål­bevisst trening. Har Magnus Carlsen bedrevet målbevisst trening i over 10 000 timer for å bli verdens beste sjakkspiller? Ifølge en kronikk av Carlsens far, Henrik Carlsen, er ikke dette til­fellet. Magnus har jobbet og trent mye, men det er mange faktorer som har vært avgjørende for hans suksess, blant annet hans ustrukturerte og udisiplinerte måte å jobbe på. Han fikk tidlig råd om at han måtte være mer strukturert; han burde for eksempel ha faste åpningsritualer i hvert spill for å lykkes. Dette var råd han fikk som veldig ung av verdens daværende beste sjakkspiller. Carlsen vektla imidlertid ikke dette i sitt videre arbeid, og selvtillit­en og troen på seg selv viste seg viktigere. Et annet interessant poeng ved Carl­sens karriere, er at han allerede som 13-åring hadde et mål om å bli verdensmester, og han uttalte allerede da at han kom til å gjøre alt ha kunne for å nå dette målet. Har dette, denne evnen til å sette seg langsiktige store mål, og samtidig evnen til å jobbe mot disse målene, vært avgjørende for Carlsens suksess?

Et annet eksempel man kan trekke inn i denne debatten, er idrettsutøveres genuine evne til å trene over lang tid mot store mål. I den forbindelse kan vi se på utøveres evne til å jobbe mot store mesterskap, og det vil være naturlig å nevne vinter-OL som nå står for tur. Da dette arrangeres kun hvert fjerde år, krever det planlegging og lang tids jobbing for å oppnå suksess når arrangementet endelig skal gjennomføres. Her vil utøveres evne til å jobbe over tid, med en forsinket belønning, være aktuell. Hva skal til for å kunne bruke denne evnen?

Denne evnen er videre avgjørende for motivasjon og handling i hverdagen. Det er for eksempel herlig å ligge på sofaen, og tanken på å gjøre en treningstur kan virke tøff, men hvor mye bedre er det ikke å ligge på sofaen etter treningsturen og oppnå belønningen fysisk aktivitet og frisk luft gir? Og kan denne turen være en brikke i puslespillet, et puslespill som resulterer i gode opplevelser og prestasjoner? Videre, er ikke motivasjon like relevant for Birken-utøvere, for hobbymosjonister, og for de som akkurat har startet trening?

Kan det videre tenkes at mange av våre største stjerner har opparbeidet en evne som innbefatter denne prosessen med forsinket belønning? Se eksempelvis på Petter Northug – han kommer ikke nødvendigvis på førsteplass ved sesongstart, men er ikke stresset; han har kunnskap om både trening og hvordan man legger opp trening mot en formtopp, og samtidig kjenner han mest sannsynlig sin egen kropp godt med tanke på det å prestere. Han ønsker kan­­­skje heller å være nummer en i Sotsji, og vil bruke konkurransene frem­over som trening – trening som gir god motivasjon mot det langsiktige målet. Mange kan mene at dette er smart om det er OL som er målet denne sesongen, mens andre vil rynke på nesen og ikke forstå hva Northug driver med. Vil ikke utøvere aller helst vinne når de konkurrerer? Erics­son (2008) skriver om dette at eksperter har større evne til å rapportere hvordan de ten­ker i forhold til det å pres­tere, og også reflektere over kritiske aspekt i utfordrende situa­sjoner. Slik kan en også tolke Northugs ofte selvsikre opptredener – han er oppmerksom på hvordan han tenker og skal tenke når han konkurrerer, og har mulig større evne til å reflektere over kon­kur­ranse-situasjonen og det denne krever, sammenlignet med mange andre utøvere. Dette er en faktor som inngår i en utøvers evne til selv-regulering – en utøvers evne til å kontrollere tanker, følelser, og handlinger (Baumeister & Vohs, 2004), og også hvordan utøvere er aktive i forhold til metakognisjon (tenker over egne tanker), motivasjon, og atferd (Zimmerman, 1989, 2006).

En utøver som har klare mål tidlig og som setter langsiktige mål, kan absolutt dra nytte av dette. Det vil være enklere å sette delmål som alle er med på å fremme utøverens prestasjoner mot hovedmålet, og man kan planlegge en fremdriftsplan med tanke på hva man til slutt ønsker å oppnå. Det er likevel mange faktorer som skal ligge til rette for at man klarer å nå sine mål, men denne bevisstheten rundt målsetning vil for mange være avgjørende for innsatsen som legges ned. Det å ha tro på seg selv og sine evner og at disse kan være tilstrek­kelige for tilfredsstillende utvikling, er videre avgjørende for om en tenker optimistisk eller pessi­mis­tisk, og for om en tenker at en klarer å gjennomføre sine planer (Bandura, 2012). Dette er derfor sterkt knyttet til motivasjon – det å ha lyst til å starte og fortsette en aktivitet over tid, og oppnå ønskede resultater og måloppnåelse (Deci & Ryan, 2000). Motivasjon er også avgjørende for hvordan mennesker tenker, handler og utvikler seg (Deci & Ryan; 2008). Kan man derfor konkludere med at motivasjon er avgjørende for om mennesker klarer å sette seg langsiktige mål, og jobbe mot disse målene med en forsinket belønning? Er motivasjon avgjørende for at Magnus Carlsen, Cecilia Brækhus, og Petter Northug skal klare å jobbe mot neste sjakk VM, tittelkamp, eller olympiske leker? Eller er det tilstrekkelig med for eks­empel viljestyrke eller selv-kontroll (Baumeister, Vohs, & Tice, 2007)?

Man kan og skal ikke konkludere med at noe er riktig/galt, eller at det finnes abso­lutte svar for hvordan man skal lykkes, enten som idrettsutøver eller i andre sammen­henger der en har klare målsettinger, men jeg tror at målsetting og evne til å jobbe mot lang­siktige mål er avgjørende for et menneske som ønsker å lykkes i sine aktiviteter. Lykke til med vinter­sesong til alle vintersportutøvere, med tittelkamp over nyttår, med nye sjakkspill, og det dere ellers måtte ha fore! 

Referanser

Bandura, A. (2012). On the functional properties of perceived self-efficacy revisited. Journal of Management, 38 (1), 9-44. doi: 10.1177/0149206311410606

Baumeister, R. F., & Vohs, K. D. (2004). Handbook of self-regulation: Research, theory, and applications. New York: Guilford Press.

Baumeister, R. F., Vohs, K. D., & Tice, D. M. (2007). The strength model of self-control. Current Directions in Psychological Science, 16(6), 351-355. doi: 10.1111/j.1467-8721.2007.00534.x

Deci, E .L., & Ryan, R. M. (2000). The “what” and “why” of goal pursuits: Human needs and the self-determination of behavior. Psychological Inquiry, 11(4), 227-268. doi:10. 1207/S15327965PLI1104_1

Deci, E .L., & Ryan, R. M. (2008). Facilitating Optimal Motivation and Psychological Well-Being Across Life’s Domains. Canadian Psychology, 49(1), 14-23. doi:10.1037/0708-5591.49.1.14

Ericsson, K. A. (2008). Deliberate Practice and Acquisition of Expert Performance: A

General Overview. Academic Emergency Medicine, 15(11), 988-994. doi:10.1111/

j.1553-2712.2008.00227.x

Zimmerman, B. J. (1989). A social cognitive view of self-regulated academic learning. Journal of Educational Psychology, 81(3), 329-339. doi:10.1037/0022-0663.81.3.329

Zimmerman, B. J. (2006). Development and adaption of expertise: The role of self-regulatory processes and beliefs. In K. A. Ericsson, N. Charness, P. J. Feltovich, & R. R. Hoffman (Eds.), The Cambridge handbook of expertise and expert performance (pp. 705-722). New York, NY: Cambridge University Press.