Derfor må barn leke i naturen

Hva har skjedd med «Ut på tur – aldri sur!» og «Det finnes ikke dårlig vær – bare dårlige klær!»? Lærer ikke barn lenger å leke i natur?

Gutt leker i bekk med voksen som vasker noe i bekken i bakgrunnen.
"Like ved leieren rant en liten bekk hvor det daglig fra tidlig morgen til sene kveldstimer var barn som lekte." Les mer om eksempelet lenger ned i artikkelen. Foto: artikkelforfatterne

Av Jostein Sanderud (Høgskolen i Sogn og Fjordane) og Kirsti Pedersen Gurholt (Norges idrettshøgskole)

Ideer om at en god barndom er en barndom i fri lek i natur kan spores et par hundre år tilbake - til romantikken. Tradisjonelle naturaktiviteter som vandreturer og bærsanking har fremdeles et godt feste, men både media og pedagoger framhever at naturaktivitetene må være «bratte», «raske» og inneholde fysisk fare for å fenge dagens barn og unge. Er det slik at barn må balansere på en knivsegg over det fysisk farlige for å bli oppslukt i lek? Studier av barns lek i natur viser at det ikke nødvendigvis er tilfelle.

Om å fange barns perspektiv

Barnas Turlag (BT), som er en del av Den Norske Turistforening, er en blant mange aktører som driver med naturpedagogisk virksomhet. For å undersøke hvordan barn selv oppfatter og beskriver aktiviteter og opplevelser i naturen, fulgte vi sommeren 2010 en av BTs ukelange familieleire. Totalt deltok 60 barn og 48 voksne på leiren. Foreldrene til 47 barn samtykket i å delta i studien. Sju gutter i alderen seks til ti år utviklet seg til nøkkelinformanter. Å beskrive og forstå barns egne erfaringer og opplevelser er utfordrende metodisk, både fordi det kan være vanskelig å gi uttrykk for følelser og indre dialog, men også fordi forskere ikke kan tre ut av sin egen kropp og inn i andres for å fange deres naturerfaringer. For å overvinne slike utfordringer og belyse barns naturlek og opplevelser fra deres egne perspektiv, ble flere metoder tatt i bruk. Deltakende observasjoner ble kombinert med samtaler med barna. Særlig samtaler om fotografier barna selv hadde tatt, ga forskeren innsikt i situasjoner, hendelser, erfaringer, opplevelser og kontekster som ellers ville vært vanskelig tilgjengelige.

”Vi bygger en strek av stein”

Gjennom feltarbeidet framkom et rikt empirisk materiale. En episode der barna lekte i en liten bekk får fram et hovedpoeng i analysen: det er mye annet enn fysisk fare som tiltrekker lekende barns oppmerksomhet.

Like ved leieren rant en liten bekk hvor det daglig fra tidlig morgen til sene kveldstimer var barn som lekte. Bekken var ca. 30cm dyp og 1,5m bred, men lengden og dybden varierte. Fire gutter som vasset i bekken, fortalte forskeren med stor selvfølgelighet at de fulgte etter en flytende kopp. Litt lenger oppe i bekken holdt to andre gutter på med å legge store steiner etter hverandre på skrå i bekken, mens de med en uanfektet mine fortalte: ”Vi bygger en strek av stein”. (Sanderud & Gurholt, 2014: 13).

”Streken” barna laget endret vannets strømninger, virvler, linjer, bobler og skum. En måte å beskrive det som skjer, kan være å si at bekken ”svarer” på barnas lek ved å la seg (om)forme. Slik kan vannets bevegelighet og føyelighet, og for barna uforutsigbare egenskaper, sanses og erfares direkte kroppslig: Vannet glir mellom fingrene, kiler mot leggene og iser på huden, samtidig som føttene blir presset mot steinene. Med blikket og kroppen fulgte de bekkens og koppens bevegelser. Barnas lek virket med andre ord på det rennende vannets dynamikk og estetikk, samtidig som vannet berører barnet på måter som skaper varierte (og varige) sanseinntrykk som blir til erfaringer. Bruken og betydningen av bekken i barnas lek er forskjellig fra foreldrenes nyttige bruk av den til vask og matlaging. Bekkens ulike funksjoner blir også direkte sanset og erfart av barna som hver morgen pusser tennene i og drikker av bekken med koppene sine, før de leker (med) og bader i den.

”Hva skjer hvis…?”

Om vi som pedagoger eller foreldre forsøker å få kontakt med barna som leker i bekken, er det lett å oppfatte dem som uoppmerksomme. Det betyr ikke at de har koblet ut omverden. De er bare oppslukt av noe spesielt. Oppmerksomheten er intenst rettet mot bekkens bevegelige hemmeligheter og konsentrert om å undersøke dem. Bekkens strømvirvler, flyt, energi, motstand og livsnødvendige egenskaper inviterer barna til en allsidig kroppslig-sanselig utforsking gjennom variert lek og bruk. Samtidig stimuleres barnas ideer, bilder og metaforer som fører til nye måter å undersøke, (om)forme, erfare, beskrive og forstå. ”Hva skjer hvis…?” Byggingen av en ”strek av stein” er en lek barna ikke vet hvor ender. Lekens åpenhet, kombinert med nysgjerrig undring bidrar til at det til stadighet oppstår nye og uforutsette situasjoner, som barna selv finner løsninger på med de ressurser de rår over. Gjennom allsidig virksomhet skaper barna selv varierte erfaringer av og med vann som noe fysisk og samtidig eksistensielt og kulturelt.

Gjennom forskernes observasjoner og analyser av barns omgang med ulike naturelementer, ble det gjennom denne studien skapt et inntrykk av at barna ikke først og fremst søker fysisk fare, men utfordringer der de omvelter og omformer og kan utvikle sine erfaringer og forståelser. Nysgjerrigheten og naturmangfoldet lokker barna inn i stadig nye situasjoner som har åpent utfall. Leken preges av en undersøkende hit-og-dit bevegelse; en stadig veksling mellom det som er kjent og ukjent, prøvd og uprøvd, på måter som kan innebære risiko og fare – fordi små og store utfordringer hele tiden kan og vil oppstå. Barna svarer på omgivelsenes invitasjon og tar initiativ til å bygge i bekken, klatre i trær og smake på bær alt etter hva som kommer i deres vei og fanger deres interesse og oppsluker dem. På samme måte som bekken ”svarer” på barnas lek ved å endre sin form og sine strømninger, gir naturomgivelser ofte uventede og morsomme svar på barnas initiativ. Bær smaker surt, og trær slår tilbake. Det er som om naturen selv leker med barna.

Nysgjerrig lek

Gjennom selvstyrt lek i variert og dynamisk natur utforsker, erfarer og lærer barna seg selv og lærer sine omgivelser å kjenne og mestre. Gjennom våre analyser har vi undersøkt barns selvstyrte naturlek som en utprøvende og nysgjerrig søken etter «svar» på spørsmål som er grunnleggende i alle menneskers liv: Hvem er jeg? Hva kan jeg klare alene - og sammen med andre? Hvor mye tåler treet, og vil koppen flyte? Gjennom egenstyrt lek i natur gjør barna seg kjent med hver krik og krok – hver tue og rot de løper over og kryper under. Med alle sanser tilegner barna seg personlig kjennskap om de muligheter og begrensninger som samspillet mellom egen kropp og omgivelser rommer, på måter som en bare kan leve og leke seg til.

For utfyllende lesing, se: Sanderud, J.R. & Gurholt, K. P. (2014). Barns nysgjerrige lek i natur: Utforskende dannelse. Nordic Studies in Education. 34 (1). 3-20.