Telemarkkjøring er for menn i overklassen

Av Gunnar Breivik og Eivind Skille

Telemarkkjøring på ski er først og fremst for menn med høy utdanning og høy inntekt. Det er et paradoks ettersom telemark gjennom skihistorien har stått frem som det typisk norske, med assosiasjoner til husmannen Sondre Nordheim fra Morgedal i Telemark. Det betyr at telemark som fremstillingen av det norskeste av det norske, er lite representativt for nordmenn.

Mange kjenner historien om husmannen Sondre Nordheim som kom til Christiania første gang i 1868, og viste frem telemarkingens dugelighet på ski, og ikke minst: telemarktilen med det ene benet foran det andre. Som nedslag etter skihopp har telemark bestått som normen, og er en del av bedømmelsen i dagens skihopp. Som svingteknikk når man kjører på ski, er telemark derimot et tilsynelatende døende fenomen.

Det er i dag 3,1 prosent av befolkningen, 15 år og eldre, som driver med telemarkkjøring. Til sammenlikning er det 13,7 prosent kjører slalåm/alpint, 24,1 prosent går langrenn og 40,8 prosent av befolkningen går skiturer i skog og fjell. Det betyr at telemarkkjøreren er en eksklusiv lillebror blant ski-idrettene. Andelen telemarkkjørere har holdt seg relativt stabil de siste 10 år. Telemarkkjørerne er på mange måter en litt eksklusiv gruppe. Den typiske telemarkkjører er nemlig mann, han har høy utdanning og høy inntekt om man sammenligner med resten av befolkningen. Det viser en studie av Gunnar Breivik og Eivind Å. Skille, begge professorer på Norges idrettshøgskole. De baserer seg på to datasett, et fra en landsrepresentativ studie av den norske befolkning, og et fra det største telemarkrennet i Norge de siste 25 årene, Galdhøpiggrennet.

Mer konkret er det to til tre ganger flere menn enn kvinner som kjører telemark. Aldersmessig er de fleste telemarkkjørere mellom 25 og 35 år. Ser vi på utdanning, har tre av fire telemarkkjørere høyere utdanning, mot under en tredel av befolkningen generelt. Den gjennomsnittlige telemarkkjører har også høyere utdanningsnivå enn deltakere i lignende idretter (langrenn, alpint, eller de som sier de ‘går skitur i skog og mark’).

Telemarkkjørere har også en tendens til å flytte fra bygda til byen. I så måte passer de inn i et bilde av den moderne borger som tar utdanning og blir urbanisert. telemarkkjøreren fremstår slik sett som en representant for spenningen mellom tradisjon og modernitet. På den ene siden representerer han klassiske rollemønstre med hensyn til kjønn og sosial klasse. Videre er han tradisjonell ved å finne tilbake til røttene for norsk skikjøring. På den annen side representerer han den moderne mannen som flytter fra bygda til byen på grunn av utdanning og karrieremuligheter. Telemark er derfor både typisk norsk og samtidig typisk bare for en helt spesifikk og selektert gruppe nordmenn. Slik sett fremstår en liten eksklusiv elite av skiløpere som forvaltere av en av de mest norske kulturelle uttrykksformene. En del av nasjonalidentiteten som gjennom skihistorien har vært fremstilt som folkelig, er altså i dag representert ved et knippe velutdannede, relativt rike urbane menn.

 

Skille, E. and G. Breivik: “Telemark skiing: The Ultimate Norwegian Sport and a Class Phenomenon.” European Journal of Sport in Society, 9, (4), 2012, 369-386