Norges idrettsforbund er 150 år

Jubilanten er tilsynelatende meget oppegående med over 2 millioner medlemskap. Men hvordan står det til på de områder der temperaturen bør tas og suksessene måles?

Norges idrettsforbund, hvordan står det til med jubilanten?

150 år er en betydelig alder for en jubilerende organisasjon i et lite land med en relativt kort historie i nyere tid. Hvordan står det egentlig til med jubilanten?


I boka Norsk idrett – indre spenning og ytre press, med Dag Vidar Hanstad som hovedredaktør, kaster en rekke forfattere sine vurderende og kritiske blikk på jubilanten. Flere av bidragsyterne er fra Norges idrettshøgskole. Boka som kommer i mars vil ganske sikkert vekke debatt.


I mitt eget bidrag i boka tar jeg opp sterke og svake sider ved NIF som henholdsvis ideologisk maktfaktor og aktivitetsskaper. Det ideologiske glansbildet er klart.  Idrettsforbundet, med de ulike særforbund, har utgjort kjernesubstansen i den norske idrettsmodellen som omfatter både barn og unge, topp og bredde. Det norske idrettslige selvbildet er grandiost. Ikke bare er vi født med ski på beina og er best i vinteridrett, men i forhold til folketall er vi best i verden i toppidrett, vi har den mest fysisk aktive befolkning i verden, vi har den mest moralske idrett og er ledende i antidoping, vi har det mest kyndige og engasjerte publikum og vi viser oss frem på tribuner verden rundt.

Selve motoren i denne norske suksesshistorien er Norges idrettsforbund som med alle sine særforbund og idrettskretser har vært viktig, ikke bare for utviklingen av idretten i snever forstand, men også som bidragsyter til en verdibasert kroppskultur i videre forstand.


Men holder det norske idrettslige selvbilde vann og fortjener NIF sin status som selve indrefileten i den norske kroppskulturen? Hvordan er NIF sin rolle som aktivitetsskaper i forhold til rollen som ideologisk maktfaktor og pengemaskin. NIF er en betydelig ideologisk aktør, men med beskjeden oppslutning som arena for trening i den voksne befolkning. Hvordan er det mulig at en organisasjon som bare aktiviserer 15 prosent av den voksne norske befolkning får så stor oppmerksomhet og så stor makt i det offentlige rom og overfor statlige myndigheter? For NIF breier seg i det offentlige rom.

Organisasjonen har et stort sugerør inn i statskassen gjennom tildeling av tippemidler og offentlige midler fra stat og kommune. I etterkrigstiden har for eksempel friluftslivsorganisasjonene, som aktiviserer og tilrettelegger for mye bredere grupper i folket enn idretten gjør, fått brødsmuler i sammenlikning. NIF har utvilsomt fått stor uttelling av midler fra det offentlige men har det offentlige og det norske folk fått valuta for pengene? Har NIF gjort jobben?


Konklusjonen min i artikkelen er at NIF kan jubilere med frimodighet og glede fordi man har overprestert på viktige områder som toppidrett, både i form av en verdibasert toppidrett, og ikke minst i form av resultater. Man har prestert over det man kan forvente i barneidretten, både når det gjelder antall barn man aktiviserer, og det regelverk og de holdninger, man presenterer barna.

Som dugnadsbevegelse er NIF imponerende og den største organisasjon i frivillighets-Norge. Men på andre områder har NIF prestert på det jevne eller langt unna det man kunne forvente. Det gjelder breddeidrett for ungdom og masseidrett for voksne og eldre. Skolen, ekstremsporten, trimbevegelsen, treningssentrene, og friluftslivet, har på ulike måter gjort jobben her. Om de har gjort den godt nok kan diskuteres når bare 20 prosent av den voksne befolkning i Norge tilfredsstiller det minimum av fysisk aktivitet som kreves for å bevare helsen.

NIFs utfordring i jubileumsåret er om de i fremtiden skal rendyrke det de er gode på og der det faktisk er grunnlag for å gjøre en god jobb. Eller skal man satse på å ekspandere inn på masseidrettsområdet med en helt annen profil og et helt annet trøkk, enn det man har gjort til i dag. Men da må organisasjonen endres. Tradisjon og historie taler mot en slik løsning. Men pengene kan tale for det. For fokuset på fysisk aktivitet som en sentral helse- og trivselsvariabel, og som økonomisk sparemiddel for staten, vil gjøre at de store pengene fra det offentlige vil kanaliseres mer og mer til helsebringende aktivitet for de mange. For å klare å ta imot slike penger må NIF ha en totaloverhaling som det spørs om bevegelsen er i stand til å ta.


Problematikken som jeg reiser i bidraget til NIF-boka ble aktualisert etter at jeg sammen med en rekke andre forskere leverte en rapport til Helsedirektoratet som heter Fysisk aktivitet; omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet. I denne rapporten som blant annet ser på utviklingen fra 1985 til 2009 når det gjelder fysisk aktivitet fremgår det at for befolkningen fra 15 år og oppover gjør ikke NIF en større jobb i dag enn for 25 år siden.

Det har vært en markant økning i fysisk aktivitet, men denne har kommet gjennom private treningssentre, friluftsliv og individuell, målrettet, styrke- og utholdenhetstrening. I tillegg finner vi at de sosiale forskjeller knyttet til fysisk aktivitet øker. Rapporten anbefaler derfor en mer rettferdig fordeling av spillemidler der kvinner, eldre og lavere sosiale lag i større grad tilgodeses. Denne rapporten ble møtt med sterk kritikk fra NIF-side. Det er lett å forstå fordi det rokker ved grunnlag for det korporative samspill mellom Kulturdepartementet og NIF når det gjelder spillemidler.


Det blir spennende å se om NIF i årene fremover vil rendyrke det de er gode på, nemlig toppidrett og barneidrett, eller om totaloverhalingen i retning av mer helserettet breddeidrett for alle aldersgrupper vil bli den nye strategien.