Sett eller oversett?

Den enkelte fagperson og alle tverrfaglige team rundt overvektige barn og unge må arbeide med egne forforståelser av overvekt og fedme, få øye på dem og eventuelt endre dem.

beskåret bilde av overkropp på overvektig barn
Foto: Ingram Publishing

Helt tilbake i 1959 publiserte Albert Stunkard og Mavis McLaren-Hume resultater fra en litteraturgjennomgang som viste at kost- og treningsveiledning for overvektige og fete hadde ”bemerkelsesverdig dårlige” resultater. Pasientene ble satt på dietter og fikk beskjed om å bevege seg mer, men mange droppet ut av behandlingen underveis og blant dem som fullførte var det vanlig å først gå ned i vekt for så å gå opp igjen. Varig vektreduksjon viste seg med andre ord som særdeles vanskelig å oppnå med slike metoder, for de aller fleste. 

Stunkard og McLaren-Humes konklusjoner om vektbehandling har siden blitt bekreftet og utdypet i en rekke studier. Selv om dokumentasjonen er betydelig og resultatene omtales som notorisk dårlige, ser det ut til at dette ikke rokker ved det grunnleggende innholdet i behandlingen. I dag, som på 1950 tallet, er det den enkeltes kost og treningsvaner som er i fokus i livsstilsendrende tiltak. En kronikk i Aftenposten for kort tid siden, om lite tilfredsstillende fedmebehandling for barn og unge, viser til et pågående vektbehandlingsprosjekt i Oslo kalt Stor & Sterk. En plan for behandlingsopplegget er tilgjengelig på nettet og der ser det igjen ut til at historien gjentar seg. Barna og ungdommene som involveres i prosjektet skal læres opp til å ta sunne valg, de skal lære om matens bestanddeler, lese og forstå varedeklarasjoner og oppfordres til å drive med fysisk aktivitet minimum 60 minutter pr dag. Moren som skriver i Aftenposten konkluderer med at hun og datteren allikevel aldri opplevde at noen i prosjektet interesserte seg for dem. Deres erfaringer kan gi kunnskap som belyser de dårlige behandlingsresultatene og bør vies interesse fra fagfolk og forskere som engasjerer seg i vektbehandling. 

Hvordan kan det ha seg at de som søker behandling og som vektproblemet angår aller mest, opplever å bli oversett? I det tilgjengelige materialet fra Stor & Sterk på nettet er barnet derimot plassert i midten av en sirkel, omgitt av fysioterapeut, ernæringsfysiolog, lege, helsesøster og psykolog. Når ungene og deres pårørende allikevel ikke opplever å bli sett, kan det handle om at involverte fagpersoners blikk dras mot barnets vekt. Barn som er tykke levendegjør en måte å være barnekropp på som bryter med alle idealer, som gjør omgivelsene bekymret og forarget. Fagpersoner innsatt i en kultur, som forstår overvektige unger som et problem, har med seg slike holdninger inn i behandlingen. De risikerer å se barna først og fremst som valker, vekt og vaner og overse deres erfaringer, kunnskap, interesser og potensialer.

I et forskningsmateriale basert på intervjuer av voksne overvektige og fete som jeg utviklet i forbindelse med mitt doktorgradsprosjekt, blir det tydelig at denne dynamikken mellom å bli sett og samtidig oversett, setter dype spor i barn. De kjenner seg ikke bra nok og opplever at noe ved dem er feil. De merker voksnes bekymring og påtar seg ansvaret for den voksnes bekymring. På sin vandring mellom forskjellige behandlingsopplegg og fra ekspert til ekspert får slike erfaringer påfyll. Svært få har blitt varig slankere av det, de fleste har tvert i mot hatt en stigende vektkurve gjennom utallige dietter og behandlingsprogram. Altfor mange har endt opp med å hate sin egen kropp. De orker ikke seg selv, orker ikke å ta på kroppen eller å tenke på den. Samtidig lever de hver dag med kroppen. Tyngden i å gjøre det, strekker seg langt utover det som kan måles på en vekt. Fagpersoner i vektbehandling opptrer som om det er mulig å skille tyngden av vekten fra tyngden av alle erfaringene barna har med å være tykke. I levende, hele mennesker lar det seg ikke gjøre. Det gjør bare vondt verre. 

Med referanse til Stunkard og McLaren-Humes artikkel i 1959 er det slående hvor stor treghet det er i behandlingssystemet når det kommer til å implementere ny kunnskap i vektbehandling. Noe av begrunnelsen ligger, slik jeg ser det, i at helsefaglige og idrettsfaglige grunnutdanninger fortsetter å utdanne nye kull uten å ta inn adekvat lærestoff om emnet. Lærestoff som for det første problematiserer og supplerer en bio-medisinsk forståelse av overvekt og fedme, og som for det andre kan utvikle deres pedagogiske kompetanse for arbeid i dette feltet. Det er grunn til å stille spørsmål ved at det sies at kandidatene fra slike utdanninger er godt egnet for slikt arbeid. Vi som driver utdanning er forpliktet til å formidle bred kunnskap om et fenomen våre studenter garantert møter i fremtidig praksis. Samtidig må den enkelte fagperson og alle tverrfaglige team rundt overvektige barn og unge være villige til å etterutdanne seg og utvide sitt eget kunnskapsgrunnlag. Ikke minst må de arbeide med egne forforståelser av overvekt og fedme, få øye på dem og eventuelt endre dem. Det er uholdbart at helsefaglige ressurser gir liten uttelling i vektfeltet. Det er adskillig mer alvorlig at det rammer barn og unge. De har bare én barndom, hver dag teller for dem. De må bli sett, ikke oversett.

Ref: A.Stunkard, M.McLaren-Hume, 1959: The Results of Treatment for Obesity. A review of the literature and repot of a series. Archives of Internal Medicine