– Jeg gruer meg til gymmen!

Å bruke tid på dusjing etter kroppsøvingstimen er en unødvendig og tidkrevende barriere for å delta i faget. Dusjingens begrunnelse er dessuten utdatert.

To gutter titter ut av hvert sitt dusjavlukke. Bildet er svart hvitt og fra en annen tid.
Begrunnelsen for å dusje etter kroppsøvingstimen stammer fra en annen tid og er utdatert, skriver artikkelforfatterne. Foto: Lewis Hine

Av Jorunn Spord Borgen og Gro Rugseth

Jeg gruer meg til gymmen, altså, sa han, den ferske tredjeklassingen vi kjenner. Han skulle ha kroppsøving på ordentlig denne gangen, inne i gymsalen med eget gymtøy og påfølgende dusjing.

– Jeg gruer meg til den dusjingen.

Som en moderne, ung mann er han godt kjent med dusjing og nakenhet hjemmefra. Han bruker tid på badet hver morgen, under rennende vann, speiler seg, kler seg, pusser tenner. Alt med den største selvfølge, som en del av et hverdagslig ritual. Så kommer altså denne kroppsøvingen, og aller mest dusjingen, inn på timeplanen. Og han gruer seg. Veldig! Han har allerede planlagt å sikre seg dusjen innerst i hjørnet. Vår første reaksjon er å trøste ham med at han kan få dusje med trusa på, det har vi hørt at mange gjør nå for tiden. Det har riktignok vært gjenstand for debatt og utløst bekymring.

Det er trist at barn allerede i barneskolen føler presset mot kroppen og bedømmer hverandre etter voksnes idealer, blir det sagt. At dusjingen skal opprettholdes, ser det imidlertid ut til debattantene tar for gitt. Dusje må de jo. Eller må de det? Etter vår mening er dusjingens begrunnelse utdatert og praksisen fremstår som en unødvendig og tidkrevende barriere for å delta i kroppsøvingsfaget.

Arbeid for å bedre folkehelsen har gjennom alle tider blitt kanalisert til skolen, enten det har handlet om opplæring i renslighet eller tannpleie, vaksinering eller veiing. Dusjingen på skolen var i sin tid del av et større dannelsesprosjekt som handlet om opplæring i hygiene. Svært få hadde eget bad og badet i varmt vann kun en håndfull ganger i året. Rundvask over et vaskevannsfat var ellers vanlig og godt nok.  Argumentene for å knytte dusjingen til gymnastikkfaget, handlet om nyvunnen kunnskap om hudens porer som åpnet seg under svetting og utsondret bakterier og skitt. Skitten måtte vaskes bort for å hindre smitte og sykdom. I dag vil mange hevde at vi snarere er for renslige, at vi dusjer for ofte. Riktignok blir de fleste av oss litt svette av ulike ting i hverdagen. Vi sykler og går, leker i parken, lufter hunden eller handler i varme butikker. Men dagen starter eller avsluttes gjerne i dusjen og tøyet vi bruker er hentet rent fra vaskemaskin og tørketrommel. Etter trening velger svært mange, både barn, unge og voksne å dusje hjemme fremfor i fellesdusjen på klubbhuset eller treningssenteret. Kroppsøving har allikevel fortsatt tøyskifte og dusjing som tidkrevende kjerneritualer. Alle må kle seg om og alle må dusje. Av de to timene kroppsøving som er satt av på timeplanen er det ikke usannsynlig at opp mot en halv time går med til slike aktiviteter.

Når barn og unge trenger at dusjingen foregår med undertøyet på, bør det spore til et fornyet blikk på praksisen. Til nå har det bare ført til bekymrede blikk på barnet. For all del, ungenes motstand kommuniserer om mye, men det tilhører en annen og større debatt om religiøse pålegg, sjenanse, skam og utidig kroppspress. Mange har stor tro på at mer kroppsøving er viktig også for slike tematikker og at skolefaget kan fremme læring og bedre helse. For dem som trives i faget kan mer kroppsøving høres ut som en gavepakke, men det er også dokumentert gjennom forskning at faget kan erfares som svært utfordrende å delta i.  Ulyst og motstand er like sentrale erfaringer fra å delta i gymmen som lyst og glede.

Når en ellers aktiv og bevegelsesglad tredjeklassing betror seg til oss om at han gruer seg til gymmen, snakker han altså på vegne av mange og det gir grunn til å høre etter. Dusjingen skygger for det kroppsøvingsfaget skal rette seg mot og stjeler tid fra et innhold mange vil ha mer av.

Tiden er moden for å gjøre noe med det.

Les også innlegget i Aftenposten der forfatterne oppsummerer debatten.