Universiteter som vellykte systemer for vinnerproduksjon

Universitetet Berkeley i USA hadde blitt nummer seks på medaljeoversikten fra London 2012, hvis skolen hadde vært et eget land. Hva er egentlig verdien av at amerikanske universiteter satser så tungt på idrett?

Berkeley Football. Foto: John Dunbar/Cal Athletics Media Relations

University of California på Berkeley er et velkjent og velrenommert universitet. Det ligger stadig meget høyt opp på internasjonale rankinger. Bare blant dagens ansatte har universitetet ni – 9 – nobelprisvinnere.

Det ikke like mange vet, er at Berkeley også er en meget sterk idrettsenhet, med imponerende prestasjoner i internasjonal toppidrett. Etter OL i London 2012 kunne en lese følgende på universitetets hjemmesider: Cal, (dvs Berkeley), vant 17 olympiske medaljer i London (det samme som i Beijing 2008). 11 av disse var gullmedaljer. Hvis Berkeley hadde vært registrert som et eget land av IOC, ville universitetet havnet på sjetteplass på gullmedaljestatistikken (som en liker å følge i Norge), likt med land som Tyskland og Frankrike – og langt foran Norge… UC Berkeley er med andre ord meget stolte av sine olympiske deltakere. Chancellor Robert j. Birgeneau hevder at de ”virkeliggjør student-atlét-paradigmet som lever på Berkeley”.

Men forholdet mellom universitetene som uavhengige, kritiske, kunnskapssøkende institusjoner, og den profesjonelle, markedsstyrte idretten er ikke bare enkelt, og langt fra alltid så smertefritt.  University of California, Berkeley, USA, har også de siste årene brukt 321 mill dollar (ca 1,9 milliarder kroner) på å pusse opp sitt eget stadion; Memorial Stadium i Berkeley. Det ble gjenåpnet tidligere i høst med en åpningskamp i det stadion er tenkt for: College Football (college-varianten av amerikansk fotball). I College Football er spillerne studenter, i hvert fall offisielt. Spillerne skal være ekte studenter som følger et seriøst studieprogram, tar eksamener på linje med øvrige studenter – og kan dermed sies å være riktige representanter for sitt universitet, slik at College Football og andre studentidretter blir reelle og prestisjefylte konkurranser mellom universitetene om å ha de beste studentene, ikke bare i vanlige fag, men også i sport.

Slik rivalisering mellom utdanningsinstitusjoner er svært vanlig i USA (Ivy League er den kjente konkurransen mellom prestisjeuniversitetene på østkysten; Harvard, Yale, Princeton etc).  Også i England, var både kostskoler og universiteter svært glade i å utfordre hverandre. Mye av fotballens historie kan skrives tilbake til slike utfordringer. Mest kjent er kanskje den tradisjonelle roregattaen mellom studenter fra Oxford og Cambridge som startet opp i 1829.

Den gangen var det ingen som tvilte på om studentene var riktige studenter.  I dag er de aktuelle studentene ved amerikanske universiteter organisert under det som kalles Department of Athletics (= «institutt for sport»). Dette er enheter som ikke har noe med det som kalles physical education, altså nyttige kunnskaper som f.eks. svømmeinstruktør, eller med utdanningen som gis på Norges idrettshøgskole å gjøre. Det er avdelinger for aktiv toppidrett. De bruker en masse penger. Lønningene for ledere ved ”athletics departments” ligger for eksempel høyt over tilsvarende ledere ved andre institutter. Institusjonene hevder selv at dette er vel anvendte penger, at dette er investeringer som universitetene får igjen, blant annet i publikumsinntekter; på åpningskampen til Cal var det over 62 000 tilskuere. For de som synes dette høres mye ut for å se på studentfotball, altså nivå 2 i amerikansk fotball, kan det nevnes at på Cals første bortekamp i høst, mot Ohio State, kom det over 105 000 tilskuere. Med så stor interesse blir det også tv-inntekter. Men kanskje enda mer er det universitetenes prestisje og anseelse som betyr noe. Det har rett og slett vært viktig for store amerikanske universiteter, ikke bare å vinne Nobelpriser for fremragende forskning, men også å ha et godt collegelag i ulike sporter. De lokale storuniversitetene i San Francisco Bay Area, Berkeley og Stanford er typiske eksempler på det. Denne prestisje-dynamikken blir forsterket og opprettholdt av tidligere studenter, altså det som kalles alumni, som både gir pengedonasjoner (som igjen gir skattemessige fordeler) til sitt gamle universitet, og stiller opp som publikum – og kjøper diverse identitetsskapende effekter; klær, capser m.m. Med et idrettssystem som det amerikanske, der det aller meste av barne- og ungdomsidretten organiseres gjennom skoler og college/universitet, og voksenidretten enten er profesjonell eller ren rekreasjon, eller betyr å innta tilskuerrollen, blir alumni-identiteten sterk: Én gang Cal – alltid Cal. Ved nærmere undersøkelse er det da også mye av denne alumni-ideologien som ligger bak den imponerende medaljefangsten til Berkeley i London. «Bare» fire av medaljene ble vunnet av nåværende studenter, de aller fleste ble vunnet av alumni, altså idrettsutøvere som er ferdig med sin utdannelse, men som likevel regnes som fullverdige produkter av sitt universitet – naturlig nok; det finnes vanligvis ikke noe klubbalternativ og det er her de har sin idrettslige identitet fra. Styrken i dette systemet illustreres av at Berkeley ikke var det beste amerikanske universitetet i London; University of Southern California innkasserte 25 medaljer, 12 gull, og har nå tatt gull i hvert eneste OL siden 1912.

Uansett går diskusjonen høyt om ikke de ulike departments of athletics er gigantiske pengesluk, som opprettholdes av irrasjonelle grunner. Dette er ingen ny diskusjon, men i Berkeley ble den aktualisert av de nesten to milliardene som ble brukt på et stadion der et ikke spesielt godt college football-lag spiller. Men også andre steder i USA er man kritisk. John Lombardi, professor i historie og tidligere president ved Florida State University er en av dem som både er kritisk og selvkritisk. I en debatt på tv-kanalen C-span påpekte han det bisarre og typiske i at «instituttene for sport» er de eneste universitetsinstituttene som har en fast daglig spalte i avisene (det er faktisk sant). Ingen andre universitetsinstitutter har det, uansett hvor mange nobelpriser de drar inn og hvor mye interessant forskning de holder på med. Han påpekte også det problematiske i at de aktuelle studentene er svært privilegert; de får en utdanning, uten betryggende kvalitetssikring. Det er f.eks. en kjent sak at studentene sluses inn på enkle kurs for å opprettholde studiepoengproduksjonen, at athletics-instituttene har bestemte professorer på listen over snille og samarbeidsvillige.

Universitetene gir disse studentene en plattform, og studentene gjør en karriere innen college sports. Herfra kan de gjøre neste sprang inn i proff-idretten og (hvis de havner i den profesjonelle ”football”-, basket- eller baseball-ligaen) tjene massevis av millioner. Universitetene hjelper dem altså i gang med en proffkarriere. Det er kanskje ikke så ille. Å skaffe unge mennesker en plattform for et vellykket yrkesliv er ikke det verste en utdanningsinstitusjon kan bidra med. Mer kritikkverdig blir det hvis hovedjobben til universitetenes sportsavdelinger er å fungere som talentfabrikker og utsilingsarenaer for kommende prospekter i den gjennomkommersialiserte proff-idretten. Men det store flertallet av universitetsledere, styrere, eiere, studenter, fans, tilskuere, tv-seere og media synes det er verdt det. De opprettholder og støtter systemet med å organisere det og ved å betale svært overprisete billetter. Hva får de igjen for det? Underholdning, identitet og omtale.