Trenere i trærne – hva driver de egentlig med?

TV2.no skrev i går om alpintrenere som nektes å klatre opp i trærne i Sotsji. Hva driver de egentlig med der oppe? Jo, de jakter gull i vinter-OLs mest folksomme individuelle idrett.

Aksel Lund Svindal i aksjon
Aksel Lund Svindal på vei ned utforløypa i Vancouver i 2010. Alpint skiller seg fra en del andre individuelle idretter i at utøveren i veldig stor grad er avhengig av hjelp fra andre på veien mot OL-medaljen. Foto: Kevin Pedraja/Wikimedia Commons

I dag kjører de norske alpinister siste treningen i OL utfor løypen før søndagens utfor renn for å lære kjenne traseen og trene på å finne den raskeste veien mellom portene. Trenerne hjelper dem i denne jobben, gjennom å filme alle utøvere under gjennomkjøringene. For å få gode kameraposisjoner klatrer de langt, langt opp i trærne, noe som er spesielt utfordrende i Sochi. I går skrev TV2 at arrangørene vil nekte trenerne å klatre opp i trærne, fordi de er redde for fallulykker.

Da hjelper det lite at min dristige NIH-kollega Per Haugen har skaffet seg en stor sprettert fra for å kunne skyte klatretauet langt opp i trærne. Selv om sikkerhetsvaktene i Sotsji skulle overse det hemmelige våpenet, vil arrangøren altså nå nekte treklatringen.

Faksimile TV2.no 8.februar

Faksimile TV2.no 8.februar

Heldigvis har det norske laget et ess i ermet. Den plassen som gir desidert best oversikt over løpernes trasévalg, er nemlig et helt annet sted. Og der sitter Skiforbundets director of sport science, Robert Reid. Langt unna løypa, faktisk på motsatt dalside, i langrennstadionen. Med seg har han en stor telelinse som han bruker når han filmer løperne i sine gjennomkjøringer. På den måten ser han nesten hele løypa og kan analysere løpernes valg så godt som hele veien fra start til mål.

Reid, som har doktorgrad fra Norges idrettshøgskole, har utviklet metoden sammen med Per Haugen. De bruker videobilder for å rekonstruere sporvalget til de norske alpinistene, og analysere effekten valgene deres har på prestasjonen. De deler opp løypen i avsnitt og sammenligner de norske løperne med de som eventuelt kjører raskere i hvert løypeavsnitt. På den måten lærer de hvor og hvordan svingene bør settes.

Flere støttespillere enn utøvere

Alpint skuller seg fra en del andre individuelle idretter i at utøveren i veldig stor grad er avhengig av hjelp fra andre på veien mot OL-medaljen. Skiparken til en alpinist trenger flere timers prepping hver dag. I treningsløypene er det ikke nok at løypemaskinen tråkker, slik det er i som i langrenn – trenerne må vanne og bearbeide snøen for å få treningsunderlaget i stand. De må kunne lage løyper av klink is, selv i plussgrader. Portene står ikke klare, slik som målene på en fotballbane gjør, når treneren kommer på jobb. Sikkerhetsnetting langs løypen må settes opp før fartstrening. Listen kunne fortsette side opp og side ned. Det er derfor ikke overraskende at et fartslag ofte har flere personer som jobber i støtteapparat, enn det har utøvere.

Når Aksel Lund Svindal og de andre utforkjørerne kaster seg ut fra start i Sotsji søndag, står de mo spikk alene om å skulle prestere for Norge. Alle valg de tar nedover langs løypa er helt deres egne. Ingen kan ta æren for en OL-medalje fra utøveren og den jobben han har gjort for å komme til toppen av seierspallen. Det skal jeg ikke gjøre i denne bloggen heller, men de individuelle prestasjonene bygger på kunnskapen og erfaringen til veldig mange mennesker. De som omtales i denne bloggen utgjør bare en del av hele det omfattende apparatet som er i sving.

Løypevalg i Sotsji analyseres på Sognsvann

Mens Reid og Haugen jobber på spreng i Sotsji, sitter alpintrenerstudent Eirik Hole parat på NIH i Oslo. Han får tilsendt materialet, og bidrar i analysen. I et tett samarbeid mellom NIH, Olympiatoppen og Skiforbundet har denne metoden blitt brukt i mesterskap siden 2006. Flere ganger har den hjulpet trenerteamet og utøverne å finne raske traseer som har bidratt til at Norge har gjort det bra i utfor. Alpintrenerstudenter, som Eirik Hole, blir trent opp i metodikken og sendt med landslaget på samlinger og verdenscuprenn for å gjøre slike analyser. Landslagets trener for fartsdisipliner, Tron Moger, og sjeftrener, Håvard Tjørhom, lærte begge denne metodikken som NIH-studenter. På denne måten forsto de tidlig at innovasjon i arbeidet kan gi konkurransefortrinn. Smart nytenking kan utjevne forskjellene mellom Norges lag og de sentraleuropeiske, som har mye større budsjetter til rådighet.

«Attacking Vikings» er mantraet til landslaget. Det gjelder ikke bare løperne, men også hele støtteapparatet. For de som ønsker å bli en del av et slikt team er det ingen kjære mor, og ikke plass til hverken høydeskrekk eller redsel for å prøve nye ting. Gjennom hardt arbeid, og mest av alt ny kunnskap, vinner vi fram blant nasjoner som bruker mye mer penger på alpint enn oss. Selv når vi blir jaget ned fra de russiske tretoppene.