Men ingen slipper unna politikken

Vi må markere vår motstand mot de russiske anti-h…Hei! Det er sport på TV!

Innlegget sto på trykk som kronikk i Aftenposten 7.2.2014

Du har sikkert hørt at idrett og politikk ikke hører sammen. Du kan gjerne mene det er slik det bør være, men du tar feil hvis du tror det faktisk er – eller noen gang har vært – slik. Politikk har bestandig vært en del av den olympiske bevegelse. De moderne olympiske leker ble etablert i 1890-årene for å sende et politisk budskap. Ifølge Pierre de Coubertin, den internasjonale olympiske komités (IOC) grunnlegger, var formålet med lekene forsoning mellom stridende parter. Det var viktigere enn idretten, som bare var et middel for nå målet.

Fredsbudskapet har en sentral plass i OL. Alle andre politiske budskap er bannlyst. Det olympiske charter (OLs «grunnlov») forbyr «enhver demonstrasjon, eller politisk, religiøs eller rasemessig propaganda på OL-arenaer». Da har IOC aldri forstått at åpnings- og avslutningsseremoniene er propagandaoppvisninger for vertsnasjonen, ispedd noen olympiske ritualer.

OL-arrangement er prestisjeprosjekt, som skal framstille vertsnasjonen i best mulig lys. Her er det verdt å merke seg at motivasjonen er identisk, selv om det er snakk om så forskjellige samfunn som Tyskland i 1936, Norge i 1994, Kina i 2008, eller Russland i 2014. Sånn sett er IOC upolitisk.

I forkant av vinter-OL i Sochi har en såkalt antihomo-lov skapt internasjonal harme. Her møter IOC seg selv i døra, når de forbyr enhver form for protest, samtidig som charteret fastslår at «ikke noe land eller person kan diskrimineres på grunn av rase, religion eller politikk». Protestene mot den russiske loven er berettiget, men hvor var protestene da vinter-OL ble arrangert i Salt Lake City i 2002? Det foregikk i en delstat der seksuell omgang mellom personer av samme kjønn straffes med fengsel. Det er et langt verre overgrep enn den russiske lovgivningen, som forbyr positiv omtale av homofili overfor mindreårige. Hva skjer når fotball-VM skal arrangeres i Qatar i 2022? Der straffes homofili med fengsel, landsforvisning, hormonterapi og/eller pisking!

Det finnes mange eksempler på politiske protester i forbindelse med OL. De mest kjente er trusselen om boikott av Berlin-lekene (1936) på grunn av tysk rasepolitikk, afrikansk boikott av Montreal-lekene (1976) i protest mot New Zealands idrettsforbindelser med Sør-Afrika, og boikott av Moskva-lekene (1980) etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. OL favner så bredt at mange har benyttet muligheten for å få oppmerksomhet om sin sak. Det er imidlertid risikabelt. Forberedelsene til sommer-OL i Mexico City i 1968 sammenfalt med studentopprørene over hele verden. Da studentene ønsket å benytte det olympiske rampelyset for å bli hørt, slo det mexicanske regimet knallhardt ned på demonstrasjonene for å skaffe olympisk ro. Det resulterte i Tlatelolco-massakren, der rundt 300 sivile ble drept, etter at politiet åpnet ild mot folkemengden. Resten av verden så på i stillhet.

Det er påfallende at IOC forsvarer vertskapet uansett. I alle tilfeller reagerer IOC med å skyve de olympiske verdiene foran seg for å kvele enhver form for debatt, som om disse verdiene eksisterer i et vakuum. Selv ikke terroraksjonen under OL i München, der 11 utøvere mistet livet, var nok til å stanse resten av festen (derav «The Games must go on»). Bare to verdenskriger har tvunget fram avlysninger. IOCs eksklusjon av apartheidregimene i Sør-Afrika og Rhodesia i 1960-årene er det andre eksemplet på reaksjon fra IOC.

De mest virkningsfulle protestene har vært de spontane, som ikke kunne kveles ovenfra. Tommie Smith og Juan Carlos hevede, hanskekledde never på seierspallen etter 200-meteren i Mexico-OL er selve symbolet på politiske protester i OL. De var en del av den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen og protesterte mot afroamerikaneres levekår i USA. De ofret samtidig karrieren når de våget å mene noe.

Den amerikanske basketballspilleren LeBron James har uttalt at han ønsker å bli en legende på linje med Muhammed Ali, og bli den rikeste idrettsutøveren noensinne[1]. Det LeBron James ikke har tenkt på er at Muhammed Ali først og fremst er legendarisk for at han våget å mene noe, ofret VM-titler, og havnet i fengsel fordi han nektet å delta i USAs krigføring i Vietnam. LeBron James og Michael Jordan er, foruten basketballferdighetene, først og fremst kjent for ikke å mene noen ting. Det kan støte noen, og dermed skade skosalget.

IOCs argumenter for å holde OL fritt for politikk og kommersialisering er hyklersk, når IOC og den olympiske bevegelse styres på kommersielle premisser. IOCs prinsipp om å holde markedskreftene borte fra OL hadde tidligere et edlere formål, men i dag brukes prinsippet for at IOC kan selge kostbare markedsrettigheter til 12-14 internasjonale selskap, som får eksklusive globale markedsrettigheter. Disse selskapene utgjør sponsorprogrammet med det pompøse navnet De olympiske partnere (TOP). For TOP-selskapene har oppkjøringen til Sotsji blitt en utfordring når de har handlet om andre ting enn gleden ved å drikke olympisk brus.

Sponsorene har imidlertid stor makt. Den russiske stavhopperen Jelena Isinbajeva kritiserte kritikerne under friidretts-VM i Moskva. Utstyrsprodusenten hennes lever av å selge sportsutstyr også utenfor Russland, og tvang fram en unnskyldning fra Isinbajeva dagen etter, med en usedvanlig tynn forklaring. Det er betydelig vanskeligere å kneble hele Russland, enn det var å kneble en stavhopper.

Men til syvende og sist bryr vi oss sannsynligvis bare til sportssendingene starter på TV. Moderne idrett er ikke en velegnet meningsbærer. Idretten skal mene så lite som mulig, for dermed å tekkes flest mulig. OL er en tid da vi kan diskutere de virkelig store spørsmålene: Var laguttaket på åpningsdistansen riktig? Hadde han dårlig glid? Fortjente østerrikeren 19,5 i stil med det nedslaget? Det eneste positive vi kan ta med oss fra Sotsji-debatten er at kritikken mot det russiske lovverket blir reist i det hele tatt. Det viser at noen deler av verden har beveget seg framover.


[1]

Den amerikanske journalisten Dave Zirin har laget en glimrende dokumentarfilm, Not Just a Game (2010), om den moderne idretten, der han trekker fram dette eksempelet.