Olympiske leker på soverommet

OL kan brukes som en mulighet til å løse ulike utfordringer, hvis arrangøren gjør jobben sin. I 1952 måtte organisasjonskomiteen trå til på oslobefolkningens soverom.

I disse dager diskuteres det om Oslo skal stille som kandidat til vinter-OL i 2022. Denne diskusjonen handler hovedsakelig om hva man får igjen for investeringene i form av idrettsanlegg og infrastruktur, som kan brukes etter at lekene er avsluttet. Argumentene for et nytt OL er sårt tiltrengte idrettsanlegg for både topp- og breddeidretten. Disse vil bidra til økt fysisk aktivitet blant befolkningen generelt, og utbygging av nødvendig infrastruktur i hovedstadsområdet. Men OL er et stort arrangement der forberedelsene omfatter langt mer enn det man kan se med egne øyne. Arrangøren bruker mye tid på ting som ikke synes i bybildet i det hele tatt. OL-forberedelsene kan til og med bevege seg helt inn på befolkningens soverom.

Illustrasjon kommentar om OL i Oslo i 1952Forberedelsene måtte tilpasses de økonomiske realitetene i etterkrigsårene da Oslo arrangerte de VI Olympiske Vinterleker i 1952. Alle byggeprosjekter var vanskelig, fordi gjenreisningsarbeidet etter andre verdenskrig førte til stor offentlig byggevirksomhet i hele Vest-Europa. Det førte til stor mangel på stål, sement og trelast. I Oslo konsentrerte kommunen seg om å løse den prekære boligmangelen. Da ble det et spørsmål om hvor idrettsanlegg skulle komme inn i prioriteringsrekkefølgen, i forhold til de viktigste sosiale og politiske byggeprosjektene.  

Tidlig i forberedelsesarbeidet til lekene i 1952 var alle aktørene tydelige på at OL skulle fungere som en «brekkstang» for å gjennomføre nødvendige prosjekter i Oslo. Byggeprosjektene skulle ha varig verdi for byen, og nye prosjekter ble satt i gang under forutsetning at det ikke ble brukt «en eneste sekk sement» på bekostning av boligbyggingen. Den største utfordringen var knyttet til innkvarteringen av deltagere og turister.

Det ble knyttet nasjonal prestisje til å løse innkvarteringsspørsmålet, og avisene gjorde det klart at det var Norges renommé som stod på spill. Oslohotellene hadde totalt 3600 sengeplasser i 1948, og organisasjonskomiteen regnet med 1200 deltagere og ledere, og 10-15.000 tilreisende.  Hotellkapasiteten var ikke engang tilstrekkelig til å dekke den ordinære etterspørselen i sommermånedene. Oslo kommune bygde Hotell Viking – der Hotell Royal Christiania ligger i dag – som pressesenter med 500 sengeplasser. Deltagerne ble innkvartert i det som etter lekene ble betjeningsboliger for Ullevål sykehus, eldreboliger på Ila og studentbyen på Sogn, totalt 1200 senger (mange har nok uforvarende sovet i samme seng som Hjallis, Hallgeir Brenden eller Arnfinn Bergmann). Det ble gitt byggetillatelser fra statlig hold til ca. 900 sengeplasser i private hoteller, men det var umulig å bygge ut den nødvendige hotellkapasiteten i tide. Dermed var arrangøren avhengig av at et betydelig antall tilreisende ble innkvartert privat. Løsningen var kreativ, og den bidro til å skaffe oslobefolkningen noe den manglet i etterkrigsårene: sengetøy.

Illustrasjon til kommentar av arrangering av OL i Osli i 1952Organisasjonskomiteen fikk forhandlet fram en importkvote på 55.000 meter lakenstoff fra Handelsdepartementet, og 400.000 kroner i fremmed valuta fra Finansdepartementet. Til sammenligning ble det brukt 1,1 million kroner på Holmenkollbakken. Alle som stilte rom til disposisjon for organisasjonskomiteen fikk anvist 5,5 meter lakenstoff per seng. 60 prosent av lakenstoffet ble distribuert til private som tilbød overnatting og 40 prosent til bruk i nybygg som organisasjonskomiteen, OBOS og andre stilte til disposisjon. Denne andelen skulle etter lekene brukes i kommunens sykehus og gamlehjem. Andelen som gikk til private ble solgt til fastsatt butikkpris. Det var attraktivt fordi sengetøy var en mangelvare, og import av lakenstoff ble ikke prioritert av myndighetene. Dermed var det svært vanskelig å få tak i. Utgiftene ble delvis dekket gjennom salget, men på grunn av den rådende økonomiske situasjon ble de sterkt subsidiert. Som en bonus ble det foretatt en loddtrekning blant dem som stilte rom til disposisjon, slik at 500 vinnere fikk forkjøpsrett til å kjøpe to billetter til hvilken som helst konkurranse til ordinære priser.

De olympiske lakenene lokket fram utleierne. Omtrent 6000 tilreisende ble innkvartert i private hjem, og dermed ble hotellkapasiteten i Oslo tilstrekkelig for de mer prominente gjestene. I tillegg til 10.000 nye laken, dyne- og putetrekk satt Oslo igjen med moderniserte idrettsanlegg i Holmenkollen, Bislett og Dælenenga; en ny ishockeybane med kunstis på Jordal; alpinanlegg med skitrekk (og flombelysning) i Rødkleiva og Norefjell; og en rekke nye eller utbedrede veier og broer. Bobsleighbanen ble laget av is, og forsvant når våren kom.