«Man skal helst ikke se på dame-langrenn»

I dag avsluttes kvinnenes langrennsøvelser i Sotsji. Men damer som går langrenn i OL har ikke bestandig vært en selvfølge, spesielt ikke i Norge.

Vinter-OL i Oslo ble historisk som det første OL med kvinnelige langrennsløpere. 10 km stod på programmet for første gang. Men selv om vi nordmenn liker å framheve oss selv som en foregangsnasjon innen likestilling i dag, var vi definitivt ikke det da kvinnene ønsket å gå langrenn i 1952. Norges Skiforbund ønsket å unngå dette, men måtte gi etter for press fra det internasjonale skiforbundet.

Olympiaposten, Aftenpostens OL-utgave, kommenterte damenes 10 km med en språkbruk som i dag vil gi selv den mest standhaftige mannssjåvinist bakoversveis.

satirisk tegning fra Olympiaposten

"Noe å se på er de i k k e. Før de bir seg ut i løypa er de målbevisste og barske med glattvasket ansikt." Illustrasjon fra Olympiaposten 1952

«Det er ingen som går for å se på jente-langrenn. Det er ingen som gidder å se på. Men at det allikevel var så mange som det var ved 10-kilometeren i dag, det kommer av stafetten. Det er stafetten de kommer for.» Damene gikk altså før herrestafetten, og publikum kom for å se på Magnar Estenstad, Mikal Kirkholt, Martin Stokken og Hallgeir Brenden. Det var langrenn.

«Men når man først er der, så kan man jo ta med de få gleder som er. Noe å se på er dette forresten ikke. Man skal helst ikke se på dame-langrenn. Av typer er de omtrent som mannfolk, ikke noe søtt eller kvinnelig yndighet. Før de begir seg ut i løypa, er de målbevisste og barske med glattvasket ansikt. Men hvordan de så ut når de kom inn!» Det var ingenting i veien for at kvinner drev idrett, men idretten måtte være «kvinnelig» og ikke innebære slit. I 1952 betød det at den la vekt på yndige og grasiøse bevegelser.

Andpustne kvinner – en skandale!

Matti Goksøyr, Norges fremste idrettshistoriker, har påpekt at kun halvparten av de 24 særforbundene i Norge tillot kvinneidrett i etterkrigsårene. I tillegg var tilbudet sterkt begrenset i mange av idrettene der kvinner kunne konkurrere. 200-meter var for eksempel lengste løpsøvelse i friidrett, etter at 800-meteren i OL i 1928 ble oppfattet som en skandale. De var jo andpustne da de kom i mål!

Under OL i Oslo begynte kvinnene å gå i mål når startskuddet for herrestafetten nærmet seg. Da begynte tribunene å fylles. Det var bra, ifølge Olympiaposten, for «[…] det er mye morsommere å se på kvinner som kommer inn, enn når de går ut!».

satirisk tegning fra Olympiaposten

"Nummer 17 blir snytt i nesa av rennledelsen etterat målstreken er passert." Tegning fra Olympiaposten 1952

«Nummer to ser omtrent ut som en strandet sild. Hun gisper etter luft og er grågrønn i ansiktet. Jeg har alltid hørt at idrett skaper skjønnhet, men ti kilometers renn for damer skaper så visst ingen skjønnhet. Nummer 17 kommer inn, rødfiolett og snørrete. Hun blir snytt i nesa av rennledelsen etter at målstreken er passert. Frankrike vakler i land. Det er ikke pent å se på. Det er tydelig at dette ikke er noen sport for kvinner.»

Strandet sild? Mange vil ha det til at alt var bedre før, men hva angår sportsjournalistikken, er jeg ikke så sikker.

I det lite endringsvillige Norge hadde de kvinnelige deltagerne ikke akkurat de beste betingelsene under OL-forberedelsene. De plasserte seg beskjedent på resultatlista. Finland tok de tre første plassene. Den finske dominansen hadde en naturlig forklaring: «Reservefinnen fortalte meg siden at i Finnland har de funnet ski som er tusen år gamle. ‘Og nu skal vitenskapsmennene ha kommet underfunn på at det er damskidor. Damene har således gått på ski i over tusen år i Finland’».

Det var, ifølge kommentatorene, ingenting som tydet på at det var tilfelle i Norge. 

For å understreke Finlands sterke posisjon fortalte finnenes trener at deres beste løper ikke var med til Oslo: «I en rekke år var hun fast finsk mesterinne. Men så giftet hun seg, og da ble det slutt på konkurranseidretten». Treneren snakket om Kerttu Pehkonen. Mellom linjene leser vi at en gift kvinne fikk vær så god å innfinne seg på egnet sted, som for eksempel kjøkkenet.