Friluftsliv og fiske i Oslomarka

Rekruttering av nye friluftsmennesker er viktig for å få befolkningen i fysisk aktivitet og sikre forsvarlig forvaltning av naturen.

Linn og Bjørg fisker. Foto: Thomas Vold

Friluftsliv har tradisjonelt vært viktig for nordmenn, både som en kilde til trivsel og helsefremmende fysisk aktivitet (og matauk). I St.meld. nr. 39 (2000–2001) Friluftsliv – En vei til høyere livskvalitet og i en fersk rapport skrevet for Nasjonalt råd for fysisk aktivitet fremheves det at det må legges til rette for friluftslivsaktiviteter i størst mulig grad, for blant annet å oppnå økt fysisk aktivitet og livskvalitet.

I 2011 er den fysiske aktiviteten innen friluftslivsaktiviteter – både organisert og uorganisert – langt større enn i den organiserte idretten. Offentlige bidrag for å aktivisere inaktive og lite aktive går imidlertid i all hovedsak til idretten, gjennom Norges Idrettsforbund.

Skolen er en velegnet arena for å formidle kunnskap om friluftslivsaktiviteter.

I læreplanene til Kunnskapsløftet fra 2006 heter det blant annet at kroppsøving skal «[…] vere med å gje elevane naturopplevingar og innsikt i å nytte naturen til idrett og friluftsliv på ein miljøvennleg måte», og i den generelle delen av læreplanen fremheves det at opplæringen skal fremme glede over fysisk aktivitet og friluftsliv. Men det er vanskelig for skolene å nå disse målsettingene uten bistand utenfra.

Kveldsfiske ved Langvann

Kveldsfiske ved Langvann. Fotograf:Stig Werner

Oslomarkas Fiskeadministrasjon (OFA) har i samarbeid med lokale jeger- og fiskerforeninger og Norges Jeger- og Fiskerforbund arrangert rekrutteringsprosjektet Fiske i Storbyen siden 2007. Skolene i osloområdet blir invitert på tilrettelagte fisketurer med instruktører og utstyr, og OFA gjør sitt for at elevene skal få fisk.

I 2007 deltok 12 000 barn og voksne på arrangementer i forbindelse med Fiske i Storbyen. Dette er et arrangement som treffer både elever, lærere og foreldre på en direkte måte, og forteller hvor og hvordan man kan ta turen ut i marka på egenhånd. Kanskje skolen burde bli flinkere til å samarbeide med jeger- og fiskerforeninger og andre friluftsorganisasjoner for å øke kunnskapen om friluftslivsaktiviteter, og informere elever og foreldre om hvilke muligheter de har rett utenfor døra?

Et prosjekt som Fiske i Storbyen er imidlertid ikke gratis. For at det skal være mulig å gjennomføre slike tiltak må offentlige institusjoner bidra. Sammenlignet med moderne idrettsanlegg er Fiske i Storbyen (eller NJFFs Skolestangprosjektet) rimelig, og det offentlige kan få igjen langt mer i form av fysisk aktivitet per krone enn gjennom investeringer i kostbare idrettsanlegg.

Bruk av bynære friluftsområder og andre utmarksområder har også et annet aspekt: Paradoksalt nok er man nødt til å sørge for at folk bruker naturen for å sikre forsvarlig forvaltning og hindre inngrep. De siste 100 årene har menneskets forhold til naturen blitt endret fra at naturen var noe som skulle underordnes og styres etter menneskets behov, til noe som måtte beskyttes.

I 1970-årene fikk flere øynene opp for naturen som en verdi i seg selv. Det skjedde i en periode der Oslomarka ble mindre, men samtidig mer tilgjengelig gjennom utbygging av innfartsårer til marka og bilveier inne i marka. Da ble det viktigere å bevare Oslomarka som en kilde til rekreasjon og arena for fysisk aktivitet.

 I sin julehilsen i 1969 trakk OFA frem dette aspektet som en kilde til ro i en begivenhetsrik verden:
«Så er det jul igjen – jul i en forunderlig verden, med månemenn i rommet, kvikksølv i vannet, SO2 i luften, krig – ran og vold omkring oss – på den ene siden. Mot dette står vår frie natur, uberørt – ubesmittet – som en kilde til avspenning og fornøyelse».