Sport og sosialisme

Mange kjenner AIF-stjerna. Den var merket til AIF, Arbeidernes Idrettsforbund, som var arbeiderbevegelsens egen idrettsorganisasjon fra 1924 til 1940. AIF-stjerna var et synlig tegn på hvor du hørte hjemme. Stjerneformasjonen var et fargerikt og festlig innslag under idrettsstevner. Men den var også noe mer.

Paraden på Dæhlenenga idrettsplass på AIFs 10 års jubileumsdag 8. juni 1934

Paraden på Dæhlenenga idrettsplass på AIFs 10 års jubileumsdag 8. juni 1934. FOTO: Arbeiderbevegelsens Arkiv

Idrett og politikk forbundet

Idrett og politikk har alltid vært forbundet, selv om man i perioder har forsøkt å avsverge det. AIF-stjerna ble et virkemiddel for en idrettsbevegelse som aktet å spille en politisk rolle, ved å redde arbeiderungdommen fra antatt skadelig innflytelse i «borgerlige» idrettslag, ved å drive propaganda og misjonering for sosialismen og arbeiderbevegelsen (og etter hvert mer spesielt for Arbeiderpartiet) og eventuelt som del av et arbeidervern. Revolusjonære arbeidere trengte vern mot overgrepene fra andre, under aksjoner som streiker og fabrikkbesettelser, sa Einar Gerhardsen i 1930. Dette siste momentet ble imidlertid nedtonet i 1930-årene.

Idrettens estetiske uttrykk

Mer interessant er kanskje at idrettens estetiske uttrykk bevisst ble brukt i politikkens tjeneste. Det var forbilder her, ikke minst fra Sovjetunionen, der nøye koreograferte, teaterlignende parader og forestillinger var en del av regimets (totalitære) ansikt. Også den sosialistiske (ikke-kommunistiske) arbeideridretten i Tyskland og Østerrike var opptatt av hvordan det estetiske uttrykket kunne utgjøre en politisk kraft. Idrettsstevner og -parader skulle gi grunnlag for dyp følelsesmessig påvirkning og bidra til å skape enhet og fellesskap.

Også lederne i det norske AIF var opptatt av dette, selv om man her ikke hadde muligheter til å kopiere russernes og tyskernes velregisserte masseopptrinn. Den estetiske dimensjonen ble utmyntet gjennom opptog og festligheter. AIF-ere marsjerte som fast fortropp i spissen for 1. mai-toget i Oslo, der de gjorde inntrykk med sine «vakre og kledelige drakter» under bannere og røde flagg. På kvelden var det idrettsleker på Dælenenga idrettsplass med defilering, turn- og idrettsøvelser og ikke minst fellesoppvisning av turnjentene.
 

Arrangementer for å begeistre folket

Arbeidernes Idrettsforbunds seksjon i 1. maitoget 1931 (FOTO: Arbeiderbevegelsens arkiv)

Spesielle propaganda-arrangementer, som den årlige propagandadagen i hovedstaden, skulle skape begeistring i egne rekker og gjøre inntrykk på den «forståelsesløse masse».

Fra 1926 begynte en ny tradisjon: «et stort propaganda-stafettløp gjennom byens arbeiderstrøk», nemlig Østkantstafetten. Inspirasjonen kom fra Tyskland, og propagandamotivet sto i forgrunnen. Konkurransemomentet var selvsagt en del av attraksjonen. Men det var også selve inntrykket av idrettskropper i bevegelse.

AIF-stjerna som identitetsmarkør

Det var imidlertid fra 1934 man for alvor utviklet den politiske idrettsestetikken, med AIF-stjerna i sentrum. Det skjedde som ledd i Arbeiderpartiets krafttak for mer effektiv agitasjon, som ble ledet av opplysningssekretær Haakon Lie. Det ble lagt opp til mer «festlighet» over stevnene, med slagord, musikk, sang, talekor og så videre. Det ble større oppmerksomhet om elementer som draktenes farger, flaggvifting med store, røde såkalte stormflagg og dannelse av forskjellige formasjoner. AIF-stjerna dukket opp nær sagt overalt hvor arbeideridretten kom til. Ikke bare på draktene, men på merker, bannere, talerstoler og som formasjoner i fellesoppvisninger.
 
Haakon Lie var spesielt opptatt av dette: Symboler hadde en sterk identitetsskapende betydning og måtte være så enkle at de «ved tilstrekkelig bruk smått om senn kan feste sig i massens bevissthet». «Branding» heter det visst på moderne reklamespråk.
Slik kunne det foregå i praksis, som ved AIFs jubileumsstevne på Dælenenga i 1934: Sju hundre aktive utøvere marsjerte i «vakre drakter» inn på banen, med motorsyklister og andre syklister i teten, og dannet stjerneformasjonen. I midten var flaggborg og foreningen Frihets talekor. «I givaktstilling blev Internasjonalen sunget, brakende bifall utløste stemningen, og så marsjerte idrettsmennene ut igjen.»

Legg merke til motorsyklistene. AIF satte ved slike anledninger opp egne kortesjer med motorsykler og eventuelt biler, noe som knyttet bevegelsen til det moderne, til fart og kraft. Under propagandatoget i Oslo i 1937 kjørte for eksempel en lastebil med 25 manns orkester i spissen, fulgt av vanlige motorsykler, motorsykler med sidevogn og biler. Ved ankomsten til Dælenenga kjørte motorsyklene en runde på idrettsplassen. Senere ble de overlatt banen til defilering i formasjoner.

Inspirert av fascismen

Den nye given fra 1934 var opplagt inspirert av fascismen og dens virkningsfulle massepropaganda. Det gjaldt å slå tilbake motstanderne med deres egne våpen og spille på «alle følelseslivets strenger». Samtidig var det linjer tilbake til den revolusjonære estetikken i arbeiderbevegelsen, med inspirasjon fra Sovjetunionen og Stalins propagandasport. Det militaristiske innslaget, med sluttede rekker, taktfast marsj og bevegelser på kommando var ikke noe tilfeldig vedheng, med gikk til kjernen i arbeiderbevegelsen og dens sosiale relasjoner. Det var «arbeiderhæren» som gikk til angrep på kapitalismens og borgerskapets skanser. Arbeiderne var «soldater» på marsj mot sosialismens lovede land. Massenes innordning og disiplin var kjernen i den proletariske, sosialistiske idrettsestetikk.
 
Denne kommentaren bygger på utdrag fra forfatterens artikkel «Under røde faner. Om arbeideridrett og politisk idrettsestetikk» i Arbeiderhistorie 2011. Interesserte vil finne henvisninger og en mer utførlig framstilling her.