Vi må glemme kroppen

Kroppspress, eller press om å se «perfekt ut», er et gjengangertema i mediene. Nesten daglig hører vi bekymrede eksperter og politikere hevde at kroppspresset må «bekjempes».

Ida Fladen i NRK-serien prosjekt perfekt testet ut en rekke livsstilsråd på veien mot en såkalt perfekt liv. FOTO: Julie Naglestad/NRK

Etter at Norstat gjennomførte en undersøkelse for NRK, kom det fram én av ti unge mellom 15 og 30 år ønsker å endre på utseendet ved hjelp av skjønnhetsinngrep, 13 prosent av jentene og 8 prosent av guttene.

I kontrast til alle oppslagene som hevder å skulle bekjempe og avdekke kroppspress, mener vi kroppspresset bør betraktes som et produkt av individualisme og en ekspertprodusert diskurs rettet mot de som har tid og råd til å beskjeftige seg med kroppens utseende. En av ti unge svarer at de kunne tenke seg å endre utseende. Det er som forventet når spørsmålene omhandler nettopp det.

Kroppspress skapes og opprettholdes av media, kommersielle aktører og forskere og terapeuter, som ved å bruke begrepet reproduserer og forsterker problemet de ønsker å bekjempe. Det skapes en fortelling der unge mennesker oppmuntres til å innta posisjonen som passive mottagere av kommersielle aktørers markedsføring av å ta «sunne valg» og få «en sunn livstil» etc. Et eksempel er den NRK-produserte TV-serien Prosjekt Perfekt. Her møter seerne Ida Fladen, som gjennom åtte program skal teste ut alle livsstilsråd for å se om det gir et lykkeligere liv.

Den passive mottakerposisjonen som kroppspressdiskusjonen legger opp til, gjør kroppspresset til noe gitt. Spørsmålet om når og hvordan kroppspress oppstår holdes utenfor. I semiotikken er det slik at noe først blir et tegn på noe, når det fortolkes som et tegn på noe. Derfor er det ikke åpenbart at bestemte tegn er kroppspress. Vi må fortolke tegnene som kroppspress for at de skal være kroppspress. Hvem har definisjonsmakt over tegntolkningen? Hva er hva og hvordan oppstår kroppspress? Her er det mye å finne ut av. Hvem presser hvem? Stiger presset opp i oss, mellom oss, utenfor oss?

Fortellingen om og bekymringene for kroppspresset kan utvilsomt bli en gullgruve for kommersielle aktører som nå kan komme på banen med tiltak, kurs og opplæring. «Vi må tidlig inn med forebygging», sier Tove Karoline Knutsen, Arbeiderpartiets representant i Stortingets Helse- og omsorgskomité.. Vårt forslag er derimot å glemme kroppen.

Endringsopptatthet gjør at personer retter seg mot seg selv og det å endre på kroppens utseende, og lar dette definerer dem som et statisk objekt (les bilde). Medieoppslagene om kropp spiller på at vi er aktører som bør manipulere vår egen kropp som et objekt og som en leirklump vi vil ha «dreis på», som om kroppspresset er en ting som kan øke eller synke. Kroppspress er imidlertid noe som utøves mellom personer.Med egen kropps blikk, bevegelsesmåte og henvendelse, forteller vi hverandre hva som gjelder.

Jordskjelvofre i Nepal lever ikke med kroppspress. Hva skal til for å vende blikket mot den andre, bort fra kroppens form og utseende, og «ut i verden» til engasjement for noe der ute?

Debatten om kroppspresset oppmuntrer ikke til en slik vending, men forsterker kroppspressets egosentriske blikk og skillet mellom den enkelte (som skulptør) og kroppen som et statisk objekt. Så hvordan skal vi bryte med en slik logikk? Vår oppfordring er å slutte å presse kroppen inn i den store kroppspress-samtalen, og heller tematisere kroppen i sammenhenger som oppmuntrer til noe annet enn press og lidelse.

Å skape gode relasjoner, for eksempel i kroppsøving i skolen, kan gi et godt grunnlag for kroppslig trygghet, og slik legge til rette for å fornemme den egne kroppen som verdifull og spennende. Lærere og voksne behøver kunnskap om hvordan dominerende oppfatninger av hva som verdsettes, kan overse elevers måte å være kropper på i relasjon og samfunn. Dette kan ikke løses ved et nytt skolefag, slik Arbeiderpartiet foreslår, men ved å støtte og oppfordre elever og lærere til å ikke henge seg opp i alt som de ikke liker, og tolerere at det er der, uten at de trenger å bry seg med det, eller konstruere feil og mangler ved en selv og andre. Med andre ord, å bli opprørt over kroppspress hjelper ingen; det virker tvert imot avstandsskapende og snevrer inn rammene for hvem vi kan være og hvordan vi kan se ut. Kroppspress skapes ved at vi nærmest oppfordres til å definere hva vi liker/ikke liker ved kroppen; tenk for eksempel på spørsmål om hvilken kroppsdel er du mest misfornøyd med.

Skal «kroppspresset» forebygges kan det starte med å støtte læreres relasjonsarbeid med sine elever; at de støtter at elever har verdi slik de selv sanser og erfarer. Kroppsøvingsfagets formål er blant annet å ruste elever til å ta stilling til kroppsidealer og arbeide kreativt med å danne seg forståelser og innsikter om den (kroppslige) verden de deltar i og selv er med på å skape. Å kjenne, merke og sanse gjennom berøring og fornemmelser i kroppen er «sikre» kilder for å kunne orientere oss og være de vi er. Vi er på vårt friskeste når kroppen får falle i bakgrunnen for oppmerksomheten. Det skulle vi strengt tatt ikke trenge å øve på, det er noe vi allerede kan. Imidlertid er situasjonen i dag at vi må øve for å glemme kroppen. Glem kroppen som objekt og finn frihet i og mot verden.

 

Bloggen er opprinnelig en kronikk av Gunn Engelserud (NIH) og Birgit Nordtug (HiL)som ble publisert i Klassekampen 4. juli 2015.