Sosialisert til passivitet?

Barn er læremestere når det gjelder bevegelse. Voksne betaler tusenvis av kroner for å lære disse kvalitetene. Likevel sosialiserer vi barna til å sitte mest mulig stille.

Lite barn spiller badminton
Barn trenger ikke instrueres – de beveger seg helt av seg selv. Foto: Lina Engelsrud

«Babyer sitter for mye i «stressless»-posisjoner». Uttalelsen kan leses i Aftenposten 16. august i år. Barnefysioterapeut Karianne Bruun Haugen, som leder faggruppen for Barne- og ungdomsfysioterapi i Norsk fysioterapiforbund, ser en dramatisk endring i barns bevegelser. Fysioterapeutene får henvist flere barn med sen motorisk utvikling. Oppfatningen av hva som anses som normale utviklingstrinn forskyves og sitting normaliseres. At barna sitter i stoler fra de er babyer er i ferd med å ødelegge barnas naturlige utforskertrang og muligheter for selvorganisert bevegelsesutvikling, skal vi tro fysioterapeutene.

Brun Haugen snakker om de minste barna. Men fysioterapeutens registeringer står i stor kontrast til andre forskere, som viser at et barns bevegelser i løpet av en dag tilsvarer 20 runder rundt en fotballbane. I boka Motor skills: Handbook of cultural developmental science, beskrives omfanget av erfaringer barn kan gjøre med intensitet i løpet av en vanlig hverdag; Barn som krabber, krabbet mellom 60 og 188 meter om dagen! 1-2 åringen går/beveger seg over mer enn 29 fotballbaner om dagen og faller ca. 15 ganger i timen. Varigheten av barnets erfaringer forklarer i større grad variasjon i utvikling, enn hva alder og kroppsstørrelse gjør (Adolph, K.E. 2005; Adolph, K. E., Karasik, L. B., Tamis-LeMonda, C. S.2010). At barn beveger seg i det omfanget forskerne viser, står i kontrast til daglige observasjoner av barn som sitter fastlåst, bundet i stoler på kafeer, eller i bilen. Ikke minst alle barna som er med rundt omkring sittende i bilsete. Disse barna tilbys lite bevegelsesrom.

Barn beveger seg til de blir bedt om å sitte stille

«Sitt stille!» Noen ganger må det til. Men skal barna blir glade i å bevege seg, er det et feil signal å sende. Et spørsmål er om det å sitte stille er mer behagelig for oss voksne, tross all oppfordring fra helsemyndighetene om betydningen av tidlig fysisk aktivitet. Barn trenger ikke instrueres – de beveger seg helt av seg selv. Ved å tillate barnet å bevege seg vil de fleste kontinuerlig prøve ut, gjenta, holde på, undersøke – og aldri stoppe før de bedt om det, eller satt fast i en stol. Mens ungdom gjerne sitter til de blir bedt om å bevege seg, beveger barn seg til de blir bedt om å sitte stille!

Mer opptatt av mat enn bevegelse?

Nylig kom en forskningsrapport fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), som viser at det er «Overraskende lite reklame for usunn mat og drikke rettet mot barn». Undersøkelsen, som er foretatt av Annechen Bugge og Mari Rysst, var en analyse av reklame som viser at reklamebudskapet hadde til hensikt å stimulere til sunn og helseriktig mat. Dette er gode nyheter, men hva hadde forskere fått fram om analysen også hadde inneholdt reklame for ting som får barn til å sitte stille? Er det slik at sittestoler for spebarn er blitt en del av møblementet og at produkter rettet mot stillesittende barn er blitt «normalt»?

Bevegelsen i førersetet

En barndom fylt med utendørs aktivitet og bevegelse er et ideal i Norge. Derfor er det et paradoks at det finnes altfor lite systematisk kunnskap om hvordan de minste barna får mulighet til å bruke kroppen i bevegelse. Oppdagelse av verden og utvikling av språket gjennom omgang med tingene, å skyve seg opp fra underlaget og å strekke seg mot andre, er en drivkraft hos barnet. Språkforskerne George Lakoff og Mark Johnson (1999) støtter opp om at det er den kroppslige eksistensen som former tenkningen, og ikke motsatt. Det er sjokkerende, hevder de, at mennesket faktisk er helt forskjellig fra hvordan dualistisk filosofi har fortalt oss at vi er. De forkaster forståelsen av at tenkning og rasjonalitet skulle utgjøre et eget ikke-kroppslig domene. Forskerne forstår tenkning som en kroppslig kompetanse, fundert i nettopp kroppens sansemotoriske egenskaper, ervervet gjennom erfaringer som skapes mellom kroppen, bevegelsene og miljøet. De kroppslige erfaringene binder barnet til tid, sted og andre mennesker. Lakoff og Johnson argumenterer for at en grunnleggende kroppslig orientering via sanser, rom og retninger skaper språk og organiserer tenkning.

Trekkes en slik forståelse tilbake til barns bevegelser, blir spørsmålet: gis barnet lov og tid til å krabbe, bruke kroppen variert og undersøkende for å lære og å omgås andre mennesker og ting i verden? Eller motsatt: Er passivitet blitt en «vanlig» måte å vokse opp på? Passer de viltre, risikofylte og variete bevegelsen inn i hjemmene vi skaper? Har det verdi for voksne å ta gulvet i bruk sammen med barnet? Blir foreldre i dag utsatt for sunn reklame for mat, samtidig som bevegelse og fysisk aktivitet taper mot det å sitte i bil, sitte på kafe, og sitte ved bordet i ulike stoler? Hvor mye bevegelsesinnskrenkende utstyr blir barn egentlig utsatt for? Jeg etterlyser mer forskning på dette feltet. Det er bakvendt at samfunnet først skal tilby barn en sittekultur – og deretter starte kampanjer for daglig fysisk aktivitet!

Barna er læremestere når det gjelder bevegelse – de lever bevegelsen, fryder seg, holder på og er til stede. Slike kvaliteter er innebygget i barnas bevegelsesutforskning. Bevegelsen har barna og barna er hengitt til bevegelsen. Dette er kvaliteter voksne betaler tusenvis av kroner på kurs for å lære!

Mitt budskap er: Kroppen og bevegelsene er en ressurs, helt gratis. Tiden er inne til å ta like stort ansvar for kroppen vår og bevegelsene våre, som for maten vi spiser.

  1. Adolph, K. E., Karasik, L., & Tamis-LeMonda, C. S. (2010). Motor skills.In M. Bornstein (Ed.), Handbook of cultural developmental science, (pp. 61-88). New York: Taylor & Francis.
  2. Adolph, K. E (2005). Learning to learn in the development of action. In J. Lockman, J. Reiser, & C. A. Nelson (Eds.), Action as an organizer of perception and cognition during learning and development: Minnesota Symposium on Child Development (Vol. 33, pp. 91-122). Hillsdale, NJ: Erlbaum.
  3. Lakoff Georg Johnson Mark. 1999, Philosophy in the Flesh. The embodied mind and its challenge to western thought. Basic Books, New York.