Unyansert og lettvint om IOC

Den internasjonale olympiske komité (IOC) gjør det ikke lett for seg selv, men kritikken er gått over i det parodiske

Alle som misliker IOC har begjærlig grepet sjansen etter noen høyst uheldige episoder før og under vinterlekene i Sotsji. Karakteristikker og påstander spyttes ut, og spinner gjerne rundt pamper, champagne, kanapeer, korrupsjon og smøring. Dette skal være en avstumpet, elitistisk, selvforherligende, grisk og udemokratisk organisasjon, for å sitere en kommentator.

Det er blitt en egen OL-øvelse å gi verste tolkning av alt som kommer fra organisasjonen som eier de olympiske ringer og lekene. Da Gerhard Heiberg på en klossete måte sa at nordmenn oppfattes som arrogante, ble vinklingen at han tråkket på norske skijenter i sorg. Da den tyske IOC-presidenten Thomas Bachs forsøkte å rydde opp, ble det skrevet at han ikke tillater utøvere å vise sorg. Han må være en iskald pamp helt uten følelser.

Et forstyrrende element

La det være klart: Det er mye å kritisere IOC for. Regelverket bør løses opp og søkerprosessene forenkles. Gigantomanien må tones betydelig ned. Lekene i Sotsji har gått av hengslene, noe alle ser. Også IOC.

Samtidig er det grunn til å nyansere bildet som norske journalister og kommentatorer tegner. Også for disse må Ole Einar Bjørndalen komme inn som et forstyrrende element. Han er asketen over alle asketer. Mannen smaker ikke alkohol, har knapt hatt en treningsfri dag siden årtusenskiftet, og fortrekker havregrøt til frokost. Ikke kanapeer.

Han, av alle, ønsker en plass i IOC.

Hvordan kan Bjørndalen være villig til å sette sitt gode navn og rykte på spill? Fordi han han ønsker å jobbe med utøvere og antidoping, og da finnes det knapt en bedre posisjon enn IOC. Bjørndalen blir ikke unik, men vil fremstå som et langt mer typisk IOC-medlem enn det journalister på autopilot ønsker å gi inntrykk av. Av dagens 108 medlemmer er 47 valgt inn siden 2006. Av disse er 17 kvinner, noe som innebærer at det er i ferd med å skje noe med den særdeles ujevne kjønnsbalansen. Blant de innvalgte siden 2006 har godt over halvparten deltatt i olympiske leker. Når du har stilt i OL, vet du litt om toppidrett.

Ingen grunn til å hisse seg opp

Så skal det sies at det også er kommet inn en del kongelige medlemmer, deriblant danskenes kronprins Frederik. Det er ikke uten videre grunn til å hisse seg opp for det. I farten kommer jeg ikke på noen norsk kandidat som er bedre egnet enn kronprins Haakon når Heiberg gir seg. Haakon sitter i dag i hovedkomiteen for ungdoms-OL på Lillehammer i 2016. Han har innsikt og vil gå til en slik posisjon uten bindinger.

Alle IOC-medlemmer sitter i ulike kommisjoner. Heiberg har for eksempel ledet markedskommisjonen i mer enn ti år. Han og mange andre i lederposisjon vil trolig bli byttet ut med yngre folk når Thomas Bach nå reorganiserer IOC. Det er iallfall å håpe.

IOC har gjennomgått store endringer. Etter korrupsjonsskandalen i forbindelse med tildelingen av 2002-lekene til Salt Lake City, ble det innført i alt 50 reformer. Mest synlig var endringen i sammensetningen. I tillegg til 15 aktive utøvere (der Bjørndalen nå er kandidat), er nasjonale olympiske komiteer og internasjonale forbund inne med 15 representanter hver. Disse sitter for en begrenset periode. Når en president går av i sitt forbund, må han eller hun også ut av IOC.

I tillegg til disse er en gruppering valgt som individuelle medlemmer. Heiberg er blant disse. Det skal være 70 stykker, men er pr. i dag 63. Majoriteten av disse ble valgt inn før reformene i 2002 og har livsvarig medlemskap. De øvrige må gjenvelges og skal ut ved fylte 70 år. Den øvre aldersgrensen er nå foreslått hevet til 75. Diskusjonen minner om den vi har i norsk arbeidsliv.

Hemmelige avstemninger

De viktigste sakene på sesjonene til IOC er valg av vertsby og hvilke idretter som skal være på OL-programmet. Alle avgjørelser gjøres med hemmelige avstemning, og det gir naturligvis rom for kjøpslåing og korrupsjon. Fenomenet er ikke unikt for IOC, men fordi prestisjen og attraktiviteten er så enorm, settes flomlysene på denne organisasjonen.

IOC følger sitt charter, et regelverk man lener seg til når kritikken hagler. Hit kan det også henvises når IOC ikke vil presse på hardere for å fjerne homoloven i Russland, slik de heller ikke gjorde da menneskerettigheter og pressefrihet var på agendaen i forbindelse sommerlekene i Beijing i 2008.

De forandringer verdenssamfunnet ikke har klart å skape i løpet av generasjoner, forventer man at IOC skal trylle frem på grunn av en 16 dagers idrettsfest. IOC har flere medlemmer enn FN og har kjørt sin idrettsfeiring hvert fjerde år siden 1896. Den ville ha opphørt forlengst hvis IOC hadde tråkket til mot alle kritikkverdige forhold blant medlemmer og vertsnasjoner. Samtidig så vi sist helg hvordan OL kan brukes politisk da statsminister Erna Solberg under sitt Sotsji-opphold tok opp menneskerettighetsspørsmål med kollega Dmitrij Medvedev.

Tviholder på stereotypiene

IOC har enorme økonomiske muskler på grunn av TV- og sponsorinntekter. Milliardene ruller gjennom hovedkontoret i Lausanne, og mer enn 90 prosent går tilbake til OL-arrangørene, internasjonale forbund og samtlige nasjonale olympiske komiteer verden rundt. For mange av de minste utgjør denne solidaritetstankegangen et vesentlig bidrag for å opprettholde et idrettstilbud. Videre går det under medienes radar at IOC er aktiv i prosjekter innen fred og utvikling, likestilling og kampen mot seksuell trakassering - bare for å nevne noe. I kampen mot doping har IOC opp igjennom årene fått mye berettiget kritikk, men det går sakte fremover. I dag tar IOC hele regningen for idretten i finansieringen av verdens antidopingbyrå (WADA). IOC kan gjøre mer på de fleste områder, og organisasjonen vil trolig gå inn i en fase med reformer. Uansett hva endringene vil innebære, er jeg sikker på at kritikerne vil tviholde på sine stereotypier. Og da blir det vel slik at Ole Einar Bjørndalen heretter blir en maktsyk og champagnedrikkende pamp - hvis han stemmes inn i IOC av de andre utøverne som deltar i Sotsji.

Innlegget var også publisert som kronikk i Aftenposten 19.2.2014.