Skaper toppidrett bredde?

Det er ingen automatikk i at utøvere i verdenstoppen mobiliserer til økt fysisk aktivitet blant barn og voksne, men noen viktige tilleggsfaktorer kan gjøre susen.

Det er ingen automatikk i at utøvere i verdenstoppen mobiliserer til økt fysisk aktivitet blant barn og voksne, men noen viktige tilleggsfaktorer kan gjøre susen.

Da Idrettsforbundet før jul fikk det årlige tildelingsbrevet fra Kulturdepartementet, sto det at toppidretten tilgodeses med 104 millioner spillemiddelkroner i 2011.

Målet for basisfinansieringen er todelt. Først og fremst skal den sikre grunnlaget for en etisk og faglig kvalifisert toppidrettssatsing, og dernest skal den sikre bredden innenfor toppidretten. Det siste innebærer at idretter uten store kommersielle inntekter skal kunne henge med i kampen om medaljer.

Departementet grunnga klokelig nok ikke satsingen på eliten med at dette også vil bidra til økt tilslutning til idretten, noe som ville være et billig politisk poeng for å legitimere at man bruker penger på eliten. Fra politisk hold har man ikke vært like forsiktig. Tydeligst kom det til uttrykk da statsminister Kjell Magne Bondevik, oppildnet av olympiske triumfer i Nagano i 1998 uttrykte overfor Aftenposten at OL-gull setter Norge på kartet og stimulerer det norske folk til aktivitet på is og snø: ”Det går mange små Dæhlie’er rundt omkring. De hadde ikke gått der om de ikke hadde hatt et forbilde […] Det er god underholdning og kultur, og det utgjør en positiv sammenheng mellom topp og bredde”.

Problemet for Bondevik, og alle andre som prøver å knytte topp til bredde, er at det ikke finnes noen vitenskapelige bevis for at det er noen sammenhenger. Det er gjort flere studier på dette, og tendensen er snarere at topp slett ikke skaper bredde. For eksempel har både australske og danske undersøkelser vist at satsing på eliteidrett har ført til fall i rekruttering.

Senioranalytiker Rasmus Storm i danske Idrættens Ananlyseinstitut (IDAN) peker på at eliteidretten i sin ekstremitet beveger seg vekk fra breddeidretten, noe som gjør det vanskeligere for den vanlige utøver å sammenligne seg med det de beste bedriver. Løsningen blir i stedet at den aktive deltagelse avløses av en passiv tilskuerrolle, gjerne i sofaen med en pose chips i hånden. En slik påstand passer dårlig med den hjemlige oppblomstringen innen for eksempel turrenn på ski og sykkelritt, men det finnes ingen dokumentasjon på at økningen skyldes påvirkning fra Petter Northug og Thor Hushovd, eller om det dreier seg om en generell samfunnstendens.

Selv har jeg sammen med kollega Eivind Skille gått systematisk inn i en idrett for å se på sammenhengen mellom topp og bredde. Skiskyting har siden midten av 1990-tallet stått svært sterkt i Norge med utøvere i verdenstoppen og voldsom mye oppmerksomhet i mediene. I flere år ga ikke det noe utslag på rekrutteringen. Forbundet trodde resultatene i seg selv skulle gi flere skiskyttere, men måtte innse at så ikke var tilfelle.

I 2001 vedtok man at målet ikke bare skulle være at Norge skulle holde på den sterke posisjonen på elitenivå, men også satse på breddeidretten. Man vedtok en målsetting om at forbundet i løpet av en fireårsperiode skulle arbeide for å gjøre skiskytteridretten i Norge tilgjengelig for flere. Dette ble tallsatt ved at man skulle oppnå 1500 lisensutøvere (tilsvarende en dobling), 250 deltakere i hovedlandsrenn og 250 deltakere i junior-NM (Norges skiskytterforbund, 2001). Alle disse målene ble oppnådd.

Det er relativt små tall vi opererer med her, men i denne sammenheng er det viktigere å se hva forbundet gjorde for at de sterke resultatene for eliten skulle gi effekt for bredden. Vi fant flere faktorer, som forbundets økonomi, strategiene som ble brukt, samt tilleggsfaktorer som for eksempel anlegg og idrettens attraktivitet.

Det økonomiske handlingsrommet for Skiskytterforbundet ble betydelig større da sponsorinntektene økte kraftig rundt årtusenskiftet. Man kunne ha fortsatt å pløye alle pengene tilbake til toppidrettssatsingen, men valgte å avsette en viss sum for å stimulere breddesatsingen. Her gikk strategien ut på å engasjere 16 kretsutviklere som skulle hjelpe eksisterende klubber, samt å legge til rette for nye. Viktig her var skolering av trenere. Målsettingen var at NSSF skulle ha instruktørkorps i hver krets. En annen strategi var at penger ble brukt til å finansiere våpen for utlån, mens det ble satt inn spesielle tiltak for å rekruttere flere jenter.

Her ser man altså at økte inntekter fra toppidretten ble brukt til å legge en strategi for å øke rekrutteringen. Dette er likevel ikke tilstrekkelig til å fastslå at det er en sammenheng.

Viktige tileggsfaktorer

I vår studie fant vi at det var noen tilleggsfaktorer som spilte inn. Én handlet om at det må være anlegg slik at idrettene har arenaer å tilby unger og ungdom som vil prøve seg. Her var skiskyting godt stilt, men man måtte foreta oppgraderinger samt etablere nye anlegg enkelte steder. En annen faktor har å gjøre med selve konkurranseformen. Denne må være attraktiv for å tiltrekke seg de unge. Skiskyting har fått frem et konsept som praktisk talt er midt i blinken.

Man kan spørre om kurven for medlemsutvikling ville ha vært brattere hvis Norges Skiskytterforbund hadde prioritert annerledes. I stedet for satsingen på landslagene kunne det ha vært brukt store ressurser på å utvikle klubbapparatet allerede på 1990-tallet. Det ville muligens ha gitt bedre rekruttering på et tidligere tidspunkt. Problemet ville ha vært finansieringen. Midt i 1990-årene fantes det ikke penger til slikt arbeid. Det er de store inntektene som toppidretten har skaffet som har gjort det mulig å stimulere og sette i verk breddeaktiviteter.

Mens man i mange særforbund krangler om at pengestrømmen snarere går oppover enn nedover, har det i forbindelse med Skiskytterforbundets endrede strategi vært slik at midlene, i alle fall noen av dem, har gått nedover til klubbnivået. Denne trenden vil forhåpentlig bidra til at den økte bredden også i fremtiden vil sikre flere topper. Men det er en annen diskusjon.

Dag Vidar Hanstad er førsteamanuensis i sport management. Han er leder for Seksjon for kultur og samfunn. Hver måned vil en ansatt på seksjonen skrive en kommentar om et av sine forskningsfelt.

Relevant artikkel om forholdet mellom topp og bredde skrevet av Dag Vidar Hanstad og Eivind Skille