Arven etter Ski-VM i Oslo

Ett år etter VM på ski har vi noe innsikt om hva mesterskapet ga. Men det er den langsiktige arven som avgjør om arrangementet var verdt pengene.

Skiforbundet, Skiforeningen og Oslo kommune opererte med klare målsetninger for et VM i Oslo. For det første skulle Norge og Holmenkollen videreutvikles som arrangør av fremtidige verdenscuprenn. Dernest skulle VM stimulere til økt rekruttering og interesse for skisporten. Videre skulle Oslo markedsføres som verdens vinterhovedstad, mens anlegg skulle oppdateres for både topp og bredde. Endelig skulle VM fungere som en rekrutteringsarena av en ny generasjon funksjonærer.

I korthet dreier dette seg om arven etter mesterskapet. Arv er en ikke helt presis oversettelse av «legacy», et begrep som i stadig større grad vektlegges i forbindelse med store idrettsbegivenheter. Den internasjonale olympiske komité (IOC) krever at potensielle vertsbyer legger frem en plan for hva som skal ligge igjen. For VM i Oslo vil jeg spesielt konsentrere meg om tre forhold; infrastruktur, kunnskap (kompetanse og utdanning) og image.

Anlegg
De største investeringene i forbindelse med VM ble gjort i selve idrettsanleggene. To nye hoppbakker, opprustning av langrennsarenaen og et nytt løypenett endte ut med en prislapp  på godt over milliarden.

Sett i forhold til en ti dagers VM-fest er det uakseptabelt å bruke så mye penger på et anlegg, men i motsetning til det som kalles hvite elefanter, vil ikke Holmenkollen bli stående igjen nedstøvet og ubrukte. Bakken er Norges best besøkte turistattraksjon og genererer på den måten inntekter til byen.  I 2011 var det 911.560 personer i Holmenkollen, hvorav 182.860 betalende gjester i Skimuseet og Hopptårnet.  Det tilsvarer en økning på ca. 30 prosent fra siste hele driftsår i 2007 til tross for stengning i to perioder.

Omslaget på boka om Ski-VM.

For Oslo var det ikke snakk om å foreta de store, varige investeringene i infrastruktur utenom idrettsanleggene. Unntak er oppgraderingen av Holmenkollbanen og adkomstveien til Holmenkollen for til sammen en halv milliard kroner. Disse investeringene har varig verdi og ville uansett blitt gjort. Tidspress innebar imidlertid en kostnadsdriver for prosjektene.

 

Turiststrøm holder ikke som begrunnelse for å investere i idrettsanlegg, men nasjonalanlegget er i en noe spesiell situasjon da bruken av spillemidler var beskjeden i forhold til de investeringene Oslo kommune gjorde. Holmenkollen som helhet skal fungere som et idrettsanlegg for barn og unge, noe som er i tråd med en av begrunnelsene for å søke VM (anlegg skulle oppdateres for både topp og bredde). Selve storbakken vil bli forbeholdt toppidretten, men mange av de andre arenaene er tenkt brukt året rundt. I forbindelse med VM ble snøproduksjonsanlegget kraftig oppgradert, og det er nå laget en trasé med asfalt. På den måten kreves det svært lite snø før man kan gå på ski, men fremfor alt vil det bli en rulleskiløype på sommeren.

Midtstubakken har fått plast mens en rekke småbakker vil gi hovedstaden et hoppanlegg som kan bidra til økt rekruttering. At det skulle bygges en normalbakke er ene og alene resultat av at FIS holder på denne bakkestørrelsen i VM. Hoppbakkene i internasjonale renn blir ellers større og større, og på verdenscupprogrammet er det ikke lagt opp til et eneste renn i slike bakker frem til VM i Val diFiemme i 2013. For hoppsporten vil Midtstua være en positiv arv etter VM i 2011. Men legger man inn kostnader på flere hundre millioner kroner, kan det diskuteres om det totalt sett er en positiv effekt. Noen vil mene at idretten kunne ha sittet igjen med en større gevinst om pengene var disponert på en annen måte. Men med press fra FIS var det ikke noe annet valg enn å bygge en normalbakke. 

Kunnskap
Store idrettsbegivenheter tilfører kompetanse og kunnskap til befolkningen i området. Ansatte og frivillige oppnår ferdigheter og kunnskaper knyttet til organisasjon, menneskelige ressursforvaltning, sikkerhet, gjestfrihet, service, etc. For VM i Oslo var dette relevant da VM skulle bidra til å videreutvikle Holmenkollen som arrangør av fremtidige verdenscuprenn. Herunder lå også at mesterskapet skulle brukes til å rekruttere en ny generasjon frivillige.

Olav R. Spilling var i sin forskning på Lillehammer-OL opptatt av mulige virkninger. Dette var før IOC brukte begrepet legacy, men han henviste til impact, eller virkning. Spilling  omtalte et stort idrettsarrangement som et intermezzo ved at intensiteten er høy over en kort periode, men så er det hele rett og slett over. Mange av aktørene rundt et arrangement ble omtalt som nomader. I denne gruppen inkluderes pressefolk, idrettsutøvere, profesjonelle arrangører og ansatte. De ankommer kort tid før arrangementet, for så å forsvinne like etter. Spilling la til at mange av nøkkelpersonene i organisasjonskomiteen følger samme mønster. 

Vi ser dette, men bare delvis, i gruppen som utgjorde den øverste ledelsen for VM på ski i Oslo. Det ville hverken være plass eller ressurser til å dekke de oppgaver som er knyttet til event-konseptet i for eksempel Skiforeningen eller Skiforbundet med folk fra VM 2011 AS. Likevel har flere gått videre i jobber som har direkte relevans til oppgavene de fylte i Ski-VM. Sportssjef John Aalberg, assisterende sportssjef Lasse Ottesen, kommunikasjonssjef Nina Horn Hynne, arrangementssjef Roy B. Evensen, kultur- og protokollsjef Tove Indgjerd, markeds- og kommunikasjonssjef Egil Storaas, og økonomisjef Stein Opsal har gått videre med jobber knyttet til idrett og/eller arrangement. Administrerende direktør Åsne Havnelid tok med seg kompetansen sin til Røde Kors (generalsekretær), mens funksjonærsjef Mari Rosenvinge Nygaard havnet i A-pressen som human resource-direktør. Hun er også valgt inn i styret for Ungdoms-OL på Lillehammer.

Denne oversikten tyder på at VM gir erfaring og kompetanse som er relevant i både idretten og næringslivet. For et arrangement som er avhengig av offentlige midler må det være betryggende at man bygger og utvikler kompetanse som både det offentlige og private nyter godt av i etterkant.

Frivillighet
Den store majoriteten av de som dro lasset på VM, var frivillige. Denne gruppen ble sett på som et satsingsområde. Mesterskapet skulle brukes til å rekruttere nye grupper frivillige, og her tenkte man spesielt på ungdom, kvinner og mennesker med annen etnisk opprinnelse enn den norske. VM hadde ingen stor effekt som inkluderingsprosjekt, mens tiltakene for å tiltrekke seg interessen fra unge mennesker og spesielt kvinner ga større utslag. I begge disse gruppene økte andelen i forhold til de som har vært frivillige på verdenscupen i Holmenkollen de senere årene. For at vi skal snakke om en VM-arv for idretten på lengre sikt, må vi imidlertid vente noen år for å se om de unge har fortsatt sitt engasjement som frivillige i Holmenkollen, andre idrettsarrangement – og i det frivillige organisasjonslivet generelt.


Image
Store idrettsbegivenheter har enorm symbolsk betydning og kan forsterke bildet av en by, region og land. Vanligvis handler det om bilder som byen og ikke minst politikere kan sole seg i glansen av. Oslos målsetting var å bruke VM for å markere seg som verdens vinterhovedstad. Meg bekjent er det ikke noen kriterier som avgjør hvilken by som er verdens vinterhovedstad, men de klimatiske forutsetningene gir ikke Oslo så mange utfordrere. Det er for eksempel ingen andre hovedsteder enn Oslo som har vært vertskap for olympiske vinterleker. Når VisitOslo skal markedsføre vinterhovedstaden, trekkes Oslomarka frem med mer enn 2600 kilometer preparerte langrennsløyper, muligheten til å teste skøyteferdighetene, og den spektakulære Korketrekkeren. Holmenkollen og OL-vertskapet i 1952 nevnes også i en by der du kan kjøre alpint i Tryvann på formiddag, shoppe på ettermiddag, og gå i operaen på kvelden. Om VM vil bidra til å øke turisttilstrømningen på lang sikt, vet vi først om noen år.


For idretten vil trolig arven etter VM være positiv, så sant ikke investeringene i Holmenkollen fører til at anleggsinvesteringer for andre idretter strammes til og dermed fører til mindre aktivitet.