Ulike perspektiver – en utfordring i debatten fysisk aktivitet i skolen?

Vi har lest Lisbeth Rugtvedt svar til oss i debatten der vi har etterlyst barns stemmer i debatten om fysisk aktivitet.

Blogginnlegg av Jorunn Spord Borgen og Gunn Engelsrud, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk.

I sitt innlegg med tittelen "Ja til organisert fysisk aktivitet for barn og unge" publisert 17.10., uttrykker Rugtvedt forventninger til oss og institusjonen vi arbeider ved, Norges idrettshøgskole (NIH) om en bestemt helsepolitisk stillingtaken i denne forbindelse. Norges idrettshøgskole er en vitenskapelig høgskole i universitets- og høgskolesektoren. En vitenskapelig høgskoles mandat er ikke å være en pådriver for bestemte helsepolitiske tiltak, som fysisk aktivitet i befolkningen, men institusjonens samlede kunnskap om dette (og andre fenomen) kan brukes på mange måter i politikkutforming og praktiske tiltak. Som vitenskapelig ansatte utvikler vi kunnskap, stiller spørsmål og bringer fram ulike perspektiver på saker ut fra verdier om uavhengighet og autonomi i forskning og kunnskapsformidling. Ved Norges idrettshøgskole arbeider vi med et bredt begrep om idrettsvitenskap, og det spenner fra bl.a. fysiologiske, medisinske, psykologiske, organisatoriske og pedagogiske perspektiver som utgangspunkt for spørsmål innen idrettsvitenskap.

Nina Kristiansen reiste debatten om fysisk aktivitet i skolen og bekymringsdiskurser om barns aktivitetsnivå. Vi registrerer at spesialisert forskning om hjerneaktivitet, nasjonale prøver, målinger av fysisk aktivitet med bestemte målemetoder, og rent praktiske tiltak uten forskningsmessig basis, som f.eks. barnehagetiltak i Bydel Grorud, mikses sammen og brukes av sentrale aktører i samfunnsdebatten som begrunnelse for storstilte helsepolitiske tiltak som en time fysisk aktivitet i skoletiden for alle skolebarn i Norge.

Vi har, med referanse til forskningsbasert kunnskap, ønsket å bidra til sakens opplysning, og særlig pekt på forhold som vi mener er underbelyst i denne debatten. I lys av dette har vi problematisert bruken av et begrep som fysisk aktivitet som «all kroppslig bevegelse produsert av skjelettmuskulatur som resulterer i en vesentlig økning av energiforbruket utover hvilenivå» (Bouchard & Shepard, 1994), som vanligvis brukes i forskning basert på fysiske målinger av fysisk aktivitet. Denne definisjonen forutsetter at fysisk aktivitet er et objektivt mål, og er noe som er påpekt og kritisert i internasjonal forskningslitteratur. Vi argumenterer for perspektiver som tar utgangspunkt i at det er barnet selv som subjekt som er igangsetteren av bevegelse, og dette forutsetter at kunnskap om barns bevegelsesaktiviteter også må omfatte å undersøke barn og unges kunnskaper og læreprosesser, medvirkning og egne opplevelser, kort sagt, barn og unges stemmer må være del av kunnskapsgrunnlaget i debatten om fysisk aktivitet.

Vi har minnet om at bevegelse er en del av barns liv og vesen, og vi er opptatt av å få fram kunnskap om barnas opplevelse, mening og medvirkning i egen læring i skolen, og hvordan kroppsøvingsfaget i skolen bidrar til dette. Læring forutsetter et kroppslig subjekt som selv er engasjert, noe som også er særlig tydelig i den nyeste NOU 2015:8 Fremtidens skole. Fornyelse av fag og kompetanser, fra Kunnskapsdepartementet. Her framheves at læring ikke bare ses i relasjon til intellektuelle egenskaper og prestasjoner, men også i nær sammenheng med sosiale og emosjonelle forhold. Norges idrettshøgskole har i forbindelse med meldingsarbeidet og i sin høringsuttalelse til Kunnskapsdepartementet påpekt at elevenes kroppslig læring og utvikling må oppvurderes, og at kroppsøvingsfaget som et allmenndannende fag i skolen må bli tydeligere framskrevet.  

Vi kan forsikre Rugtvedt om at debatter om språkbruk og begrepsdefinisjoner foregår blant våre kollegaer ved Norges idrettshøgskole, der ulike forskningstradisjoner bruker ulike begreper, og hvor måling av fysisk aktivitet forstås som forskjellig fra å undersøke barn og unges erfaringer og meningsskaping, læring og medvirkning.

Vårt anliggende har vært å skille kroppsøvingsfaget fra fysisk aktivitet, selv om disse to i dagligspråk ofte assosieres med hverandre. Vår intensjon er ikke å overse at en styrking av faget kan bidra til å motvirke dårlig helse, overvekt osv., men å påpeke at en slik legitimering både kan bli for instrumentell og ensidig. Vi har kunnskap om at dybdelæring og refleksjon kan skje via læring i bevegelse, gjennom og om bevegelse, mens fysisk aktivitet uten disse dimensjoner ikke bidrar til læring og kunnskap, som er en forutsetning for at barn og unge kan gjøre selvstendige og autonome valg av bevegelsesaktiviteter her og nå og i et livslangt perspektiv.