Kroppsøving noe annet enn fysisk aktivitet i skolen

Det er betimelig med et kritisk blikk på hva som utgjør kunnskapsgrunnlaget for påstandene om manglende fysisk aktivitet og økt stillesitting blant barn og unge i dagens Norge.

Fysisk aktivitet kan være så mangt og er noe annet enn kroppsøving. Foto: Yadid Levy / Norden.org

Blogginnlegg av Jorunn Spord Borgen og Gunn Engelsrud, Seksjon for kroppsøving og pedagogikk.

 Aftenpostens Uviten-spalte 17. september tok Nina Kristiansen, redaktør i Forskning.no, et oppgjør med "myten om gym og inaktive barn."   

Hennes kritikk går ut på at fysisk aktivitet blir forstått som noe tilsynelatende objektivt, men at påstandene ikke er basert på sammenlignbare data, og heller ikke på kontekstualisering av samfunnet som ramme for vår bevegelsesaktivitet i hverdagen. Det er på høy tid at vi retter oppmerksomheten mot at fysisk aktivitet ikke er en objektiv størrelse og at det derfor er vanskelig å vite hva denne type forskning kan brukes til. Slik vi leser Nina Kristiansens vinkling i den politiserte debatten, trekker hun fram at mange barn finner "gym" problematisk, og stiller spørsmål ved kampanjer der det ivres etter å innføre mer "gym og fysisk aktivitet".

Imidlertid, når Kristiansen sammenstiller gym og inaktive barn, og bringer inn Jan Åge Fjørtofts kampanje for mer gym og én time daglig fysisk aktivitet i skolen, så gjenspeiler dette en begrepsmessig uavklarthet i det offentlige ordskiftet, som vi gjerne vil belyse.

"Gym" brukes i dagligtale om kroppsøvingsfaget i dagens skole, mens "fysisk aktivitet" er betegnelsen på tiltak som foregår i elevenes skolehverdag (5.-7. trinn), men uten pedagogisk ledelse. At "gym" stadig brukes er kuriøst, siden ordet "gymnastikk" forsvant fra læreplanen i 1939.

I dagens kroppsøvingsfag handler det ikke om aktivitet i seg selv, men om barns læring, dannelse, meningsskaping og identitetsskaping. Bevegelseskultur i form av lek, idrett, dans og friluftsliv er sentralt i læreplanen Kunnskapsløftet. Kroppsøvingsfaget skal ta vare på og utvikle tradisjonelle og nye bevegelsesaktiviteter og stimulere til eksperimentering og kreativ utfoldelse.

Kompetansen elevene skal utvikle i kroppsøving bygger på at kunnskapsobjektet og det lærende subjektet er vevet sammen, og at de kroppslige elementene i læringen alltid er vevet inn i sosiale og samfunnsmessige sammenhenger som setter rammer for hva som kan læres, og hvordan. Slike forståelser ser ut til å være fraværende i debatten om "inaktive barn".

Lærerutdanningen kvalifiserer kroppsøvingslærere til å arbeide ut fra fagets særegne muligheter for at elevene kan utvikle kunnskap om seg selv kroppslig, i et individuelt, kulturelt og samfunnsmessig perspektiv. Dette innebærer imidlertid pedagogiske og fagdidaktiske utfordringer, noe forskningen viser, og som Nina Kristiansen er inne på.

Forskningen om kroppsøving i skolen har i norsk og internasjonal sammenheng tradisjonelt vært rettet mot å belyse utfordringene med å realisere formålet med faget. Som Nina Kristiansen litt humoristisk bruker som poeng, kan dette fremstå som elendighetsforskning. Vi kan forsikre om at det også foregår forskning som belyser hvordan faget best kan realiseres for alle barn i skolen.

Kommentaren av Jorunn Spord Borgen og Gunn Engelsrud ble publisert i Aftenposten 27. september.