NIH-studentene på Ridderrennet gjør meg stolt

Jeg tar hatten av for Norges idrettshøgskoles førsteårsstudenter, som var ledsagere på Ridderuka i forrige uke. For en innsats!

NIH-studenter under ledsageropplæring.
NIH-studentene gjorde en fremragende innsats som ledsagere under Ridderuka i forrige uke. Her fra opplæringen på NIH. Foto: Andreas B. Johansen

Ridderuken, med avsluttende Ridderrenn, gikk av stabelen forrige uke, i fantastisk vær og med kjempeføre på Beitostølen. Jeg var vitne mange imponerende idrettsprestasjoner som inspirerte meg, og utøverne skal ha stor honnør for sine bragder. For mange av utøverne er gode ledsagere helt nødvendig. Det NIHs førsteårsstudenter presterte som ledsagere, imponerte meg stort.

NIH har, sammen med Forsvaret, vært aktiv samarbeidspartner i Ridderrennet siden høgskolens etablering i 1968. I år har Ridderrennet fått mye og velfortjent oppmerksomhet gjennom utnevningen til Norges idrettsforbunds og NRKs hederspris under Idrettsgallaen 4. januar.

Ved NIH mener vi at Ridderuken og Ridderrennet er så viktig at det er obligatorisk for våre førsteårsstudenter å delta som ledsagere. Gjennom Ridderrennet lærer vi at det ikke er begrensninger, men muligheter for fysisk utfoldelse som bør være utgangspunktet for all idrettsaktivitet.  I en hel uke deltar våre studenter som trenere og ledsagere for personer med ulike funksjonshemminger i langrenn, langrennspigging, alpint, snowboard, skiskyting og truging.

Som rektor er jeg medlem av hovedkomiteen og hadde i år for første gang i min rektorperiode gleden av å være til stede på Beitostølen fra torsdag til søndag. Her opplevde jeg hvilke dyktige studenter NIH har. Uansett hvem jeg snakket eller hadde møter med, ble studentenes innsats rost opp i skyene: faglig dyktige, inspirerende, motiverende, omsorgsfulle og høflige, var betegnelser som gikk igjen.

Hør bare hva «seks dansker i hytte 9» uttalte om NIH-student Johannes Martinusen, da han ble utnevnt til «årets ledsager» (fritt oversatt): «Ledsageren er alltid sprek og glad, alltid smilende, initiativrik, moden, inkluderende og meget sosial, ikke bare for sin skiløper, men for alle i vår hytte. Dette til tross for at de fleste av oss kunne vært hans besteforeldre. Han er utrolig rask til å oppfatte behov og oppgaver».

 I 1993 ble Erling Stordal utnevnt til NIHs første æresdoktor på bakgrunn av sin fremragende innsats på sektoren fysisk aktivitet/ idrett for funksjonshemmede både nasjonalt og internasjonalt. Han var initiativtakeren og inspirasjonskilden til at høgskolen tok opp dette fagområdet i sin utdanningsportefølje. NIH var blant de første i verden med å ha et påbyggingsstudium på idrett for personer med funksjonshemming.

Ridderrennet er til for alle. Det handler om å oppfylle sine ønsker og nå sitt potensiale ut fra egne forutsetninger. Mange er opptatt av å bedre prestasjoner fra tidligere år, noen er idrettsutøvere på internasjonalt nivå, mens andre benytter rennet som en fin treningsøkt og skitur i godt preparerte løyper og fantastiske omgivelser.

Om opplevelsen blir god, er helt avhengig av ledsagerne.  Derfor gleder jeg meg over å gjengi litt mer av de seks danskene:

«Johannes gir aldeles perfekte angivelser og betegnelser av løypa og omgivelsene når han ledsager. Han tilbyr ustanselig sin hjelp til alle han ser, er hensynsfull, inkluderende, interessert i skioppgaven, alltid presis, svikter aldri, har overblikk, er morsom på en helt naturlig måte og har alltid et smil på lur. Han er en veldig god kamerat for alle».

Gratulerer til Johannes og alle de andre dyktige og dedikerte førsteårsstudentene! Og takk til NIHs Sigurd Dalen har vært ansvarlig for hele ledsagertjenesten i mer enn 35 år. Dere gjør meg stolt av å være rektor ved NIH!