Tapere får ikke kveldsmat

Sitatet over er hentet fra t-skjorter til noen fotballmødre. Spillerne var i syv-åtteårsalderen. I utgangspunktet humret jeg over det – t-skjortene kan være morsomme sett med voksnes øyne. Jeg er ikke sikker på om syv-åtteåringer ser ironien i slike utsagn.

T-skjorter eller ikke, det er et ofte et stort resultatfokus i barne- og ungdomsidrett. Norges Idrettsforbund har retningslinjer om at hovedfokuset for disse bør være idrettsglede og mestring. Til tross for at jeg har jobbet mest med toppidrett, så synes jeg faktisk resultatfokuset blant yngre utøveres trenere og foreldre er mye høyere enn i toppidrett. Jeg vet at stemningen i bilen hjem fra mesterskap kan være veldig forskjellig etter at barna har vunnet eller tapt. Pizza til kveldsmat er lettere å ønske seg etter en seier enn etter et tap…

Hva betyr dette?

I toppidrett teller resultatene mye. Jobben til trenerne avhenger av resultater. Utøverne får sponsorpenger, premier og stipend basert på plasseringer og prestasjoner. Så hvorfor sier jeg at det tidvis virker som om det er mer resultatfokus i barne- og ungdomsidrett enn i toppidrett? 

Barneløp

Foto: Kondis.no

De fleste som konkurrerer synes det er artigere å vinne enn å tape. Jeg også. En garantert måte å vinne på hver gang – er å sørge for alltid å konkurrere med noen som er mye dårligere enn deg. Men, på det høyeste nivået er nåløyet trangt. Er du garantert og alltid vinne, så er nivået du konkurrerer på jevnt over for dårlig.

Her ligger en hovedgrunn til at fokuset på resultater ikke er ensidig i toppidrett. La meg begrunne det litt nærmere. For det første, du får ikke konkurrenter som er mye dårligere enn deg. Det betyr at i toppidrett er et godt fokus på hvordan du skal bli best og hvordan du kan utvikle deg videre. Av nødvendighet så fokuserer de beste utøverne mest på egen fremgang, og viser ofte stor evne til å reflektere over sin egen utvikling. Suksess er for dem mer enn å vinne, fiasko er mer enn å tape. Dernest, om suksess i idrett kun er å vinne så vil du kun få denne gleden av og til. De fleste blir skadd i perioder, og om utøveren ikke kan vinne under skade – hvor skal idrettsgleden komme fra da? Vi vet også at utøvere som er unge talenter kan utvikle et syn på suksess som å utkonkurrere andre med minst mulig innsats, fordi dette viser et større talent enn om de strever. Jeg har dessverre også opplevd toppidrettsutøvere som ikke har turt å trene på nye ferdigheter når media er tilstede, fordi de risikerer å vise dårlige egenskaper. Dette bremser utviklingen deres og det er ikke måten å bli aller best på over tid…

Det samme problemet ser en i barne- og ungdomsidrett, men i mine øyne i enda større grad. Utøvere som ikke tør å trene på det de ikke mestrer, fordi de føler at de viser at de har mangler. Årsakene til dette kan være mange, trenere som kjefter, foreldre som lager dårlig kveldsmat, forventningspress fra seg selv og andre. Løsningen er den samme, både i barne-, ungdoms-, og toppidrett: Å bygge en kultur der suksess er å utvikle seg, teste sine grenser og ikke falle for snarveier. I vår iver etter å hjelpe barn og unge så vil vi tilrettelegge, og det er i seg selv bra.

Mest tilrettelegging ikke nødvendigvis best

Erfaringen er likevel at utøvere ikke blir best av tidlig å få det beste utstyret, de best preparerte bakkene, den dyreste hesten, sykkelen, treneren eller båten. Det virker ofte mot sin hensikt – jeg har sett mange lovende utøvere bukke under for presset som følger: ”Nå MÅ jeg vinne…” Dessuten, det å bli et talent tidlig kan skape ekstra press, fordi utøverne knytter identiteten til idrettsprestasjonen: ”Jeg ER det jeg GJØR”… Utøvere som satser mot toppen bør gradvis tilvennes til dette ekstra presset. Det er bare unntaksvis at utøvere takler en overgang fra satsning til heltidsutøver over natten, selv om ulike ressurspersoner presser på for å få det til. Igjen, jeg sier ikke at god tilrettelegging ikke er viktig. Det er bare det at om en tilrettelegger for mye, så blir det som å konkurrere mot dårlig motstandere. Utøverne kjøper seg til forspranget. Ofte skaper det mer press og mindre glede, for når utøverne først vinner så er det som forventet. Erfaringen er at de som ikke har så gode betingelser og som møter litt motstand underveis, gjerne blir bedre på lengre sikt enn de som får ferdiglagd silkeføre hele veien.

Så hva er optimal tilrettelegging for barn og unge? Er det noe toppidretten kan lære bort selv om barn og unge ikke er små voksne? Mye kunne vært skrevet her, men det er et par ting som jeg vil utheve som vi vet skaper både resultater og idrettsglede over tid. Blant annet etableringen av god treningsmoral, samt etablere en årsak og konsekvenskultur. Dette kan bygge en stabil indre motivasjon som er viktig for å lykkes, slik Kjetil André Aamodt sa det i VG (21.10.04):

”Hovedgrunnen til at jeg har vært med i verdenstoppen i 14 år er at jeg har ekte motivasjon for idretten min…” ”Uansett hvem som har vært med, har miljøet vært morsomt og utviklende. Dette har vært en viktig faktor til at jeg har hatt en lang karriere - en karriere som jeg ønsker å fortsette”.

Hvordan skape idrettsglede?

Ensidig fokus på de beste i et lag/gruppe og på resultatene skaper et nullsum-spill. En vinner (+1) og en taper (-1). Den som taper over tid eller ikke klarer å være best, slutter. Det er ikke moro å sitte på benken på et toppet lag. Dermed mister ”de beste” viktig konkurranse også. Jeg ser at mange blir trøstet når de taper, og det er greit. Noen trøster så mye at de risikerer å forsterke inntrykket av at det å tape er noe forferdelig. I like stor grad som kveldsmat til vinnere forteller at seieren var det viktigste. Vi vet at om det å vinne er alt, så gjør man alt for å vinne. Eksempler har vi dessverre fått mye av fra sykkelverdenen i det siste.

Å skape stabil idrettsglede over tid og etablere en årsaks- og konsekvenskultur startes med å fokusere på mestring av oppgaver, innsats og utvikling. Det jeg som utøver gjør i dag, øker sannsynligheten for at jeg lykkes bedre i morgen. Det gir mulighet for suksess mye oftere, og helt uavhengig av resultater. Så i tillegg til å spørre barna om hvordan det gikk, bør de også bli spurt om hva som var moro, hva de har lært og hva de kan gjøre annerledes neste gang. De har det garantert mer moro på veien, men kanskje blir flere gode nok til at idretten betaler kveldsmat og sponsede t-skjorter også.