Sprintlangrenn krever opptil 4 maksimale drag med en varighet på ~170 sek, noe som gjør at langrennssprint anses å være en form for mellomdistanse idrett. Samtidig gjennomføres alle fire heatene (prolog, kvartfinale, semifinale og finale) i løpet av 3 timer. Dermed er restitusjon mellom heatene viktig for å hindre/redusere fall i prestasjon utover i konkurransen.

 

Det er i dag stor variasjon i hvor aktiv man er i restitusjonsfasen, fra løpere som er svært aktive til løpere som foretrekker å hvile mest mulig.

 

Ti mannlige langrennsløpere på nasjonalt elite nivå med et maksimalt oksygenopptak på 73 ml/min per kg deltok i prosjektet. De gjennomførte to 800 m prestasjonstester på rulleskimølle med 25 min pause mellom hvert drag (skøyting). Løperne bestemte selv tempoet og skulle fullføre de 800 m så rask som mulig i begge testene.

 

Noen dager senere gjennomførte de den samme testen, men med forskjellig restitusjonsregime i pausen. Den ene dagen hvilte forsøksperson på en stol uten noen form for aktiv restitusjon mellom heatene. Den andre dagen løp de rolig i hele pausen (ca 75% av maksimal hjertefrekvens).

 

Halvparten av løperne hadde aktiv og halvparten passiv restitusjon den første dagen. Hovedhensikten med studien var å se på prestasjonsendring mellom de to heatene. I tillegg ble melkesyre i blod, oksygenopptak og hjertefrekvens målt under både drag og pause.

 

Noe overraskende var det liten forskjell mellom første og andre løp både for passiv og aktiv restitusjon. Ved begge restitusjonsregimer var forskjellen mindre enn 1% for 7 av de 10 løperne og i begge tilfeller gikk 4 løpere litt fortere i det andre løpet. Det var heller ingen statistisk forskjell i prestasjonsendring mellom passiv (-1,6%) og aktiv (-0,4%) restitusjon. Dette tyder på at det ikke er nødvendig med mye aktivitet mellom heatene for å opprettholde prestasjonen.

 

Det er viktig å merke seg at i dette forsøket måtte løperne sitte helt i ro mellom heatene noe som føltes både ubehagelig og unaturlig. Lett aktivitet som gange og en kort periode med lett jogg vil sannsynligvis oppleves bedre og ut fra våre forsøk være like bra som mer kontinuerlig aktivitet med høyere intensitet. Dette har nok sammenheng med at for høy aktivitet gir økt trøtthet like mye som økt restitusjon. Det må imidlertid understrekes at vi fant noen individuelle forskjeller.

 

Trass i individuelle forskjeller i prestasjonsendring var det små individuelle forskjeller i melkesyrefall mellom heatene. Som vi hadde forventet førte den passive restitusjonen til en klart mindre melkesyrefall enn aktiv restitusjon hos alle løperne.

 

Det ser altså ikke ut som om fall i melkesyrekonsentrasjonen har noen innvirkning på prestasjonsfallet. Det henger sammen med at melkesyre brukes av musklene som energikilde. Derfor har melkesyrekonsentrasjonen like før starten av drag nummer 2 liten innvirkning på prestasjonen.