Vinter-OL i skisportens vugge – De VI Olympiske vinterleker i Oslo, 1952 og De XVII Olympiske vinterleker i Lillehammer, 1994

-

Formell tittel

Store idrettsbegivenheter i Norge

Formål

Vinterlekene i Norge er blant de største, dyreste og mest komplekse arrangementene i norsk historie. Dette er en generell innrettet studie av to OL-arrangement for å beskrive kompleksiteten i disse, og konsekvensene det får for forberedelser og resultat. Det er ikke spesielt vanskelig å bygge et idrettsanlegg. Det er vanskeligere å bygge mange av olympisk format samtidig. Det gir forberedelsesprosesser med stort samtidig saksspenn, stort arbeidspress, stort tidspress, med mange forgreininger, mange eiere og mange interessenter.

Kaotisk og kompleks saksbehandling er ikke spesielt revolusjonerende, heller ikke graden av det, men det er viktig å få fram fakta og fange opp noe av dynamikken i slike prosjekter. OL-arrangement og OL-forberedelser er også interessant i seg selv, fordi det stadig er aktuelt å arrangere nye, større idrettsarrangement i Norge. OL-forberedelser er vanskelig å tilpasse normale politiske rammer, saksbehandling og beslutningsprosesser. Denne permanente unntakstilstanden kan komme av følelsen av at OL er noe unikt, som rettferdiggjør snarveier og budsjettoverskridelser. Det er også et prosjekt som vanskelig kan stanses eller settes på vent.

Prosjektbeskrivelse

Norge har arrangert olympiske vinterleker to ganger: de VI Olympiske Vinterleker i Oslo i 1952 og de XVII Olympiske Vinterleker på Lillehammer i 1994. Avhandlingen har to overordnede problemstillinger: Hvordan arrangeres et OL i vinteridrettsnasjonen Norge? og: Hvorfor arrangere et OL? Dette er et bredt utgangspunkt, som åpner for mange underproblemstillinger, for å belyse noen av temaene et OL rommer. Avhandlingen har tre grovt tilskårne hovedtema: anleggene (eller OLs materielle basis), forholdet mellom de norske arrangørene, IOC og internasjonale særforbund (eller OLs utenrikspolitikk), og forberedelsene til selve arrangementet (eller hvordan de norske premissleverandørene forsøkte å gjøre vinterlekene «våre»).

Resultat

Aktørene i OL-prosesser har utviklet en særegen logikk, der OL-suksess skal brukes som mål på en nasjons vellykkethet. Derfor er ikke OL et arrangement med gradert bedømming. Det bedømmes bare i de to nådeløse kategoriene fiasko eller suksess. Da blir løfter om vellykket gjennomføring viktigere enn å holde seg innenfor budsjetter. Dette har jeg kalt OL-syndromet. OL-syndromet innledes med naive visjoner og planer, avløst av reell planlegging og kostnader som løper løpsk, etter at de selvbestaltede forvaltere av den olympiske ånd har utpekt søkerbyen til den utvalgte byen. I ettertid hevdes det at kostnadene ikke spilte noen rolle, så lenge arrangementet var vellykket. OL-syndromet er arrangørenes versjon av «raskere, høyere, sterkere» – som i dette perspektivet er større, bedre og finere. Dette er også en del av fenomenet OL, men det har ikke oppstått av seg selv. Det er konstruert som et imperativ av ulike aktører og premissleverandører involvert i OL. Det ble først demonstrert under Berlin-OL i 1936, men det har blitt forsterket med kommersialisering og teknologisk utvikling. Illustrerende for denne utviklingen er Oslo-OL der Norge skulle vise seg fra sin beste side, mens Norge i 1994 med Gudmund Hernes ord skulle «overgå seg selv».

I denne prosessen blir OL tilskrevet egenskaper som økonomisk motor, samfunnsøkonomisk overskudd, foredler av folkehelsen, samlende og fredsskapende. Hvis disse egenskapene skal tilskrives OL eller andre arrangement av tilsvarende størrelse, må de bevises ettertrykkelig, hvis ikke kan det avfeies som propaganda, i negativ betydning. Store idrettsarrangement har positive sider, men de som forfekter dem må overvåkes av etterrettelige vakthunder, og noen uttrykk må fjernes fra OL-narrativet. Særlig uttrykk som samfunnsøkonomiske overskudd og etablering av økonomiske motorer gjennom OL, er misvisende slik fenomenet ser ut i 2014. Avhandlingen analyserer planleggingsprosessen, og undersøker konsekvensene av premissleverandørenes ambisjonsnivå, og hva som styrer formuleringen av målsettinger og ambisjoner.

Under planleggingen av Lillehammer-lekene beskrev en LOOC-ansatt sin opplevelse av det olympiske systemet: «Lillehammer-OL er ikke vårt OL. Vi har fått i oppgave å stille Lillehammer nøkkelferdig, for at IOC skal ha sine leker her.» OL-arrangører må forholde seg til et omfattende regelverk som styrer den olympiske bevegelsen og internasjonal idrett, hvorav de viktigste er det olympiske charter, arrangørkontraken mellom IOC og OL-arrangøren, og de internasjonale særforbundenes konkurranseforskrifter. Antall krav og kravenes innhold har vokst i omfang i den grad at vi kan stille spørsmålet: Er OL et midlertidig statskupp i miniatyr?