Muskelbruk ved staking i langrenn

Formell tittel

Muskelbruk ved staking i langrenn

Formål

Prosjektet undersøker muskelfunksjon ved staking i langrenn. Resultatene vil belyse forskjeller i muskelaktivering ved ulike staketeknikker, og forskjeller mellom ulike skiløpere.

Prosjektbeskrivelse

Tidligere er muskelfunksjon primært belyst ved å måle muskelaktivering (EMG) som elektriske signaler fra nervesystemet til musklene, registrert via elektroder på huden. Denne teknikken har visse begrensninger, blant annet kan muskler som ligger i dybden ikke vurderes. I samarbeid med Turku PET Center i Finland anvendes en kombinasjon av PET-scanning og EMG. På denne måten oppnår man et 3-dimensionelt bilde av muskelaktiveringen. PET-scanning er hittil mest anvendt klinisk, på grunn av store omkostninger og lav tilgjengelighet, men teknikken er så smått i ferd med å bli tilgjengelig innen idretten også.

8 forsøkspersoner utfører 20 minutters staking på stakeergometer ved to forskjellige intensiteter. Underveis infuseres en ”tracer”, et sporstoff, i blodet. Traceren vil bli tatt opp i de arbeidende musklene i forbindelse med glukoseopptak. Etter stakingen går forsøkspersonen direkte i PET-scanneren. Etter 90 minutter scanning er det mulig å konstruere et 3 dimensionalt bilde av muskelaktiveringen.

Resultat

The muscles that span the shoulder and elbow joints, the abdominal muscles and hip flexors displayed the greatest glucose uptake during double poling. Glucose uptake did not increase significantly from low to high intensity in most upper body muscles, however, an increased glucose uptake index (P<0.05) was seen for the knee flexor (27%) and extensor muscles (16%), and for abdominal muscles (21%). The present data confirm previous findings that muscles of the upper limb are the primary working muscles in double poling. The present data further suggest that when exercise intensity increases, the muscles that span the lumbar spine, hip and knee joints contribute increasingly