Antidopingpolitikk

Tid:

Sted: NIH, Aud A

Formell tittel

Anti-Doping in Sport. A Study of Policy Development since 1998

Formål

Målet med studien har vært å analysere utviklingen i antidopingarbeidet siden dopingskandalen under sykkelrittet Tour de France i 1998. Som en følge av skandalen ble det en betydelig økning i antallet enheter som tok del i antidopingarbeidet.
 
Disse enhetene er å finne på ulike nivåer; fra de globale organisasjoner, via aktører på internasjonalt og nasjonalt nivå, og ned til den individuelle utøver. I avhandlingen ses det nøyere på et utvalg av de mest sentrale enhetene i internasjonal antidopingpolitikk og ikke minst relasjonene mellom disse. Spesiell vekt legges på maktrelasjonene.

Prosjektbeskrivelse

Hovedstudien er bygget opp med fire case studier som er knyttet til de fire nivåene nevnt over; det globale (artikkel 1 om etableringen av Verdens Antidopingbyrå), det internasjonale (artikkel 2 om organisasjonsendring i Det Internasjonale Skiforbundet etter dopingsaken i Lahti 2001), det nasjonale (artikkel 3 om norske forhold), og så den individuelle utøverens nivå (artikkel 4 om meldepliktsystemet). Alle artiklene er publisert i internasjonale tidsskrift med fagfellevurdering.

Resultat

Studien viser at antallet organisasjoner som er en del av antidoping-nettverket har økt i løpet av det siste tiåret. På globalt nivå har etableringen av WADA og involveringen fra offentlige myndigheter ført til hva som kan se ut til å være en mer effektiv kamp mot doping.  Involveringen fra myndigheter har inkludert økt finansiell støtte til arbeidet både på globalt, internasjonalt og nasjonalt nivå, samt et rettslig rammeverk for å takle forekomst og bruk av doping. Siden 1998 er noen av de største dopingskandalene, som BALCO i USA og Operación Puerto blitt avdekket av politiet.    
 
Blir politikerne som gisler for idrettsbevegelsen? 
Likevel kan det spørres om representanter fra offentlige myndigheter har kunnskapen som trengs, eller om de fremstår (spesielt innen WADA-systemet) som de reneste ’gisler’ for idrettsbevegelsen. De aller fleste som representerer det offentlige i WADAs styrende organer, Foundation Board og Executice Committee, er medlemmer for bare en kort periode, mens idrettslederne sitter i årevis.
 
Forfatterens gjennomgang av deltagerlisten for møtene i Foundation Board (38 medlemmer) i mai 2006, 2007 og 2008 viste at bare to medlemmer fra myndighetene hadde vært med på alle, mens det tilsvarende tallet fra idrettsbevegelsen var 10. 11 av idrettsbevegelsen 19 medlemmer i Foundation Board har sittet der siden 2002. Dette gir disse medlemmene en helt annen kunnskap og ekspertise enn sine ’likeverdige’ partnere fra myndighetssiden.
 
Har kvaliteten på antidopingarbeidet økt?
Innenfor idrettsbevegelsen ser det ut il å være et generelt inntrykk at kvaliteten på antidopingarbeidet har økt. Det er likevel mange internasjonale forbund, nasjonale olympiske komiteer og nasjonale antidopingorganisasjoner som ikke oppfyller kravene i Verdens antidopingkode.  
 
Dette innebærer en betydelig utfordring i kjernen av antidopingarbeidet som, ifølge WADA, er å beskytte rene utøveres rett til å delta i en dopingfri idrett og dermed fremme helse, rettferdighet og likhet; det vi kan kalle ’the spirit of sport’. Selv om flere utøvere enn før er del av et fungerende antidopingsystem, finner utøvere det urettferdig at antidopingarbeidet ikke er fullstendig harmonisert.
 
Omdiskutert meldepliktsystem
Utøvere mener også at noen av virkemidlene som tas i bruk i den stadig ekspanderende antidopingaktiviteten har negative konsekvenser for ’rene’ utøvere. Meldepliktsystemet synes å ha fremskaffet resultater som trolig ikke var planlagt eller ventet av WADA.
 
På bakgrunn av de fire case studiene er det et håp at denne avhandlingen gir en bedre forståelse av rollene til de ulike aktørene i antidopingfigurasjonen ved å rette oppmerksomheten på den økende gjensidige avhengigheten som er utviklet siden 1998.