Å svare på naturens åpne tiltale

Prosjektbeskrivelse

Bjørn Tordsson forsvarte 12. september 2003 sin avhandling. ”Å svare på naturens åpne tiltale” for graden Doctor Scientiarum ved Norges idrettshøgskole, institutt for samfunnsfag.
 
Bjørn Tordsson er født i Sverige år 1953 og har studert etnologi, filosofi, nordiske språk og litteraturvitenskap ved Stockholms Universitet. Han har siden 1980 arbeidet i Sverige og Norge med utdanning i friluftsliv på et ettergymnasialt nivå. Hans hovedfagsavhandling drøfter pedagogiske aspekter av friluftslivet. Bjørn Tordsson virker ved studiet i Friluftsliv, natur- og kulturveiledning ved Høgskolen i Telemark.  
 
Hvilken mening har friluftslivet før dets utøvere, og hvilken rolle har det hatt i samfunnet? Dette er hovedspørsmålene i Bjørn Tordssons avhandling Å svare på naturens åpne. En undersøkelse av meningsdimensjoner i norsk friluftsliv på 1900-tallet og en drøftelse av friluftsliv som sosiokulturelt fenomen.
 
Avhandlingen diskuterer særtrekk i friluftslivet, som gjør det egnet til å aktualisere tema og spørsmål om ”natur”, ”samfunn” og ”personlig identitet”. Friluftslivet blir forstått som formet av den sosiokulturelle konteksten, men også som en måte for den enkelte å forholde seg til denne. Motsetninger og ambivalenser i den moderne tilværelsen kan overflyttes til en livssfære, hvor de kan reindyrkes og bearbeides på et følelses- og handlingsmessig plan, snarere enn et intellektuelt.    
 
Ut fra disse utgangspunkter blir ulike perioder i norsk friluftsliv undersøkt. Ved århundreskiftet var friluftsliv knyttet til det nasjonale prosjektet: å oppdage landets natur og kultur, for derigjennom å forme et felles bilde av nasjonens egenart. Innen en ny elite ønsket en å utvikle en dannet personlig identitet, bygget på nasjonens natur. Høgfjellsnaturen ble tillagt symbolverdier som illustrerte tidens idealer om individualitet, følsomhet og karakterstyrke.
 
I mellomkrigstiden ble friluftsliv i tillegg en del av det sosiale prosjektet: samfunnsgruppenes integrering og arbeiderklassens reisning. Adgang til natur ble et sosialt kamptema. En mente at naturen gir helse og åndelig vekst, og utvikler egenskaper som sosialitet og solidaritet. Idealer om sosial integrering og likhet samsvarer med at alle naturtyper nå blir adoptert i friluftslivet og vurdert som like verdifulle. 
 
Etterkrigstidens samfunn ga økt levestandard og mer fritid, og friluftsliv fremsto som et kjennetegn på norsk identitet. Imidlertid blir idretten, ikke friluftslivet, utpekt som moderniseringsagent. Dermed ble friluftsliv oppfattet som å gjenopprette førmoderne livsmønstre.  ”Natur” ble forstått som områder som ikke var påvirket av teknologi og den ”materialistiske” utnyttelse, som truer naturens ”åndelige” verdier.
 
I 1970-1980-årene ble friluftslivet knyttet til to motstridende prosjekter. En prøvde å integrere friluftslivet i samfunnsapparatet for derigjennom å bøte på mangler i den moderne tilværelsen. Andre ønsket å utvikle friluftsliv til en motkultur og en vei til et alternativt samfunn i ”økologisk balanse”.
 
Mot slutten av århundret ble friluftsliv i tillegg en arena for ulike konstruksjoner av personlig, kulturell og subkulturell identitet. Når et felles sosialt prosjekt er fraværende, naturbegrepet utydelig og visjonene av det gode livet uklare, må den enkelte selv utforme og kommunisere en personlig livsstil. På den andre siden ble friluftsliv et anliggende for politikk og forvaltning, og gjenstand for ”pedagogisering” og kommersialisering.